Qunfayakoon

Libya v.3

In Middle East on 26. August 2011 at 01:25

Med opprørernes inntog i Tripoli er Libya i sin tredje fase som stat i landets moderne historie. Libya gikk fra å være et kongerike med en eneveldig monark i 1951, til et diktatur etter kuppet i 1979 og nå som følge av den arabiske vår til en usikker fremtid. Hvordan styreform og kurs som skal stakes ut for fremtiden avhenger av hvordan landets oljeressurser forvaltes, hvem som får være med i utformingen av en ny grunnlov, hvordan avhoppere fra tidligere regimet behandles og hvor raskt et nytt styre kan skape jobber, redusere korrupsjon og verne om individets grunnleggende rettigheter.

Libya produserer råolje som i markedet er kjent som Sweet crude oil på grunn av lavt innhold av sulfur. Dette gjør oljen lett å foredles til bensin som reduserer kostnadene i raffineringsprosessen. Libyske oljefelt er også lette å utvinne og kostnadene ved utvinning ligger på rundt 30 dollar fatet (tilsvarende gjelder 62 dollar fat for Norge). Slik lett olje til en så lav utvinningspris gjør libysk eksport til markedet veldig verdifull, selv om bidraget er på rundt 1,5 – 2,1 % av verdens totale produksjon. Muammar Gaddafi har under det nasjonale oljeselskapet (National Oil Corporation) gitt ut konsesjoner med strenge restriksjoner om antall fat som kan produseres, i tillegg er renten som kreves i skatteproveny noe høyere enn gjennomsnittet i markedet. Dette har ført til at landet sitter med Afrikas største oljereserver (med en reservegrad på over 23 år). Oljen er svært ettertraktet for markeder i Italia, Tyskland, Frankrike og det sørlige Europa. Før borgerkrigen var den italienske oljegiganten ENI og flere andre internasjonale foretak involvert i oljeproduksjon i landet.

Den umiddelbare utfordringen vil være å sikre alle oljefelt som ligger sentralt i landet. Fortsatt ligger en del oljefelt i sørvest under kontroll av Gaddafi-tro eller uavhengige stammer. I tillegg må oljerørledninger fra feltene til raffineriene mot kysten i nord sikres og i enkelte tilfeller repareres. Det er fortsatt risiko for sabotasjer og enkelte har allerede blitt sabotert. Byer med raffinerier må også sikres ved at lov og orden implementeres. Byer som Benghazi er godt sikret, mens nyerobrede byer som Brega og Tripoli trenger fortsatt noe tid. I tillegg er Sirte fortsatt under pro-Gaddafi kontroll. En sikker og jevn strøm av olje til markedet vil kreve at disse forholdene er i orden.

Arbeidsledigheten i landet er på over 30 %. Trekvart av de ansatte er i det offentlige. Dette er ikke bærekraftig for det nye overgangsrådet (National Transitional Counsil). Likevel må lønninger betales og for det trenger rådet tidligere regimets fryste midler i utlandet. Dette er nå åpent fra blant annet banker i England og foreslått åpnet i USA. Oljeinntektene må raskest mulig komme på fote slik at staten ikke får sultne soldater og offentlig ansatte mot seg. Landets oljeavhengighet (95 % av statlige inntekter kommer fra oljeeksport) må reduseres med annen industri som jordbruk, matprosessering og utvinning av mineraler for det utenlandske markedet. Landet trenger også høyteknologisk industri og en servicesektor som utvikler profesjonelle jobber innen yrker som ingeniører, advokater og økonomer samt dekke behovet innenfor utdannings- og helsesektoren. Libyerne er generelt godt utdannet, men mangler arbeid. Overgangsrådet og det nye lederskapet har store utfordringer på dette feltet.

Landet har en befolkning på rundt 6,5 millioner mennesker. 88 % av libyerne bor langs kysten i nord hvor befolkningstettheten er svært høy. Selv om urbaniseringsgraden er høy er klantilhørighet fortsatt svært sentral blant libyerne. Det finnes rundt 140 klaner i Libya konsentrert under rundt 28 stammer som igjen befinner seg i løse konføderasjoner. Mange av stammene har støttet den tidlige kongefamilien og derfor vært anti-Gaddafi, mens andre fortsatt tviholder på sin støtte til Gaddafi stammen.

Familier og klaner som ikke ser seg fornøyde med et fremtidig oppgjør med Gaddafi-regimet vil etter hvert ty til egne midler, noe som igjen vil føre til at myndighetene må slå ned på disse og konflikt vil eskalere igjen. En løsning som ikke er så godt utbredt er at monarkiet blir gjenopprettet hvor stammene kan enes under en konge og hvor landet får et konstitusjonelt monarki med en folkevalgt nasjonalforsamling. Landets offiser korps må også sikre at militæret blir organisert profesjonelt på tvers av regionale forbindelser. Høye offiser grader må ikke utdeles som premier, men heller på bakgrunn av erfaring og kompetanse. En generalstab som allerede nå er basert på nepotisme kan fort ende opp med militære kupp. Sikkerhetsstyrkene må i tillegg luke ut radikale elementer som medlemmer av Al-Qaida og andre terrororganisasjoner. Disse kan fort skape trøbbel i en overgangsfase.

Mandatet som ble gitt av FN og det som ble utført av NATO og allierte har ikke helt sammenfalt. Det har i innledende fase vært fokus på å hindre blodbad fra Gaddafi styrker, men senere har dette blitt til en flystyrke for opprørerne. Frankrike har levert våpen, mens andre allierte i Europa og Midtøsten har ytt finansiell bistand og militær ekspertise. Det er til og med påstander om Britiske spesialstyrker som jakter på Gaddafi i Tripoli. Å hjelpe et folk i nød og hindre et folkemord er en nobel handling, men å si at mandatet ikke er tynnstrukket er ren løgn.

Dilemma som har oppstått for NATO og allierte er at de hevder å følge R2P-doktrinen (Responsible to protect / ansvar for å beskytte). Når man da egentlig har valgt side i konflikten følger man ikke denne doktrinen. NATO vil da prøve å avslutte sitt engasjement i Libya da omverden får beskjed om at oppdraget nå er fullført, Gaddafi er borte. Dette er feil. Resolusjon 1973 og R2P-doktrinen vil kreve tilstedeværelse hvis opprørerne begynner å kjempe seg i mellom eller begynner å ty til hevnangrep mot tidlige Gaddafi-tro grupperinger. Den doble talen fra NATO (og arabiske land) har ført til at de faller under kritikk hvis de forblir, og får kritikk hvis de drar. Land som har deltatt i operasjonen må innse at hele arbeidet ikke er ferdig og tilbaketrekking av flyflåter ikke automatisk betyr avslutning av engasjement. Når man kan spytte ut millioner til Tomahawk raketter og bombetokter så må man regne med at humanitært bistand følger med i etterspillet. Budsjettposter må derfor allokeres til dette. I det følgende vil det også være spørsmål om militær tilstedeværelse for å beskytte hjelpeorganisasjoner. Det vil bli kontroversielt, men nødvendig.

Det minnes på at implementeringen av flyforbud var høyt ønsket av Libyerne selv, muslimske land i regionen, den arabiske liga og mange statsledere som var bekymret for Gaddafi’s brutalitet mot egen befolkning. Hadde Frankrike og England ikke ledet et slikt inntok ville Europa fått kritikk for å ha stått og sett på en massakre. Frankrike hadde i tillegg kommet skjevt ut tidlig i den arabiske protestbevegelsen når den tilbød hjelp i form av spesialstyrker til den avsatte diktatoren i Tunisia. Nå befinner disse land seg i det gode selskap. Operasjonen er slikt sett vellykket, det tok 6 måneder å bli kvitt en diktator som har sittet 42 år med makten. Godt det, men realiteten bør forbli at FN mandater med intervensjoner ikke skal bli noen som helst form for norm. Politiske konsekvenser av innblanding i Bahrain eller Syria hindrer land i å delta i lignende operasjoner. En eskalering av en lokal konflikt til regional krig bør helst unngås. Likevel må det huskes at Bahrains forkjempere vil etterspørre vår stemme når deres rop om demokrati ble knust. USA kunne gjort mer selv ved å ha utelukket bruken av militære midler på den oljerike øystaten. Likevel er det nå heldig at det ikke sitter krigshissende rådgivere rundt Obama, slikt som var tilfellet under forrige administrasjon.

Å hevde at hele operasjonen handler om å kontrollere oljeressurser blir altfor enkelt, å kalle dette en samaritansk aksjon er også overfladisk. Sannheten er at omveltninger i Midtøsten og Nord Afrika fører til nye spilleregler. Nå blir man nødt til å konversere med demokratier og ikke en håndfull oligarker og diktatorer. Da er det fordelaktig å være støttespiller for den nye ordenen. Her har tidligere kolonimakter en stygg bagasje å bli kvitt.

Norges engasjement har som mål å sikre demokrati etter uttrykkelig ønske fra Libyerne. Beboerne er kapable til å innføre et slikt styresett selv, men vil kreve assistanse i form av kunnskap om et effektivt skatteinnkrevingssystem, allokering av oljeressurser, utvikling av høyteknologisk og profesjonelle arbeidsplasser, utvikling av institusjoner etter maktfordeling og en politisk kultur. I det minste simpelthen et klapp på skulderen med beskjed om å være velkommen som frie borgere av en fri stat og til lykke med et nytt Libya.

Advertisements
  1. […] videre Noe som manglet, men som det ikke var enighet om i tilfellet med Libya var FN ledede bakkestyrker som skulle sikre stabilitet og en avvæpning av opprørerne. At en slik […]

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out / Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out / Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out / Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out / Change )

Connecting to %s

%d bloggers like this: