Qunfayakoon

Romantiske revolusjoner og realiteter

In Middle East on 22. August 2011 at 14:51

En hel verden ble inspirert og støttet de spontane rop om demokrati i Midtøsten og Nord Afrika. Selvbrenningen som protestene ble initiert ved burde ikke anses som starten, snarere en katalysator for et flere tiår lang misnøye mot autoritære makthavere, arbeidsledighet, inflasjon og korrupsjon. En annen faktor for at demonstrasjonene ble så sterke var den lave selvtilliten blant araberne. Regionen har siden den industrielle revolusjonen ikke gitt noen nevneverdig bidrag til den globale sivilisasjonen. Vårens protester er imidlertid blitt inspirasjon for folk i land som Albania, Serbia, Romania, Aserbajan, Kamerun, Burkina Faso, Senegal og selv Israel. Dette er en god start på å komme seg opp fra den arabiske verdens ulykke og få starten på et verdig liv med god selvtillit.

Arab Spring, Wikipedia

Ser vi en oversikt over hva som skjer i regionen og hvor langt arbeidet med demokrati har kommet kan vi få følgende stadier:

  • Land som har veltet autoritære regimer og som sitter med et overgangsstyre frem til valg. Dette er land som Tunisia og Egypt. Libya har nettopp gått inn i denne fasen.
  • Land som har innført konstitusjonelle reformer eller lovet disse i nær fremtid. Marokko er i førersetet her etterfulgt av lovnader om reform fra kongeriket Jordan. Land som Saudi Arabia, Oman, Mauritania og Kuwait har også hintet reformer, men disse er forsiktige.
  • Land som er rammet av konflikt mellom makthavere og protestanter. Syria hvor presidenten og hans støtteapparat fortsetter å krige mot sin egen befolkning og Jemen hvor situasjonen er svært vanskelig med stammeallianser, sekter, terrorisme, separatisme og militær.
  • Klarer man å slå ned et folkelig opprør i tide, uansett midler, klarer man å få et pusterom for noen år. Algerie, Sudan, Bahrain og Iran har alle slått brutalt ned på opposisjon. Likevel ulmer denne og kan overraske like plutselig som vårens arabiske opprør.
  • Så er det land som har demokrati i regionen. Israel, Palestinske selvstyremyndigheter, Irak, Libanon og Tyrkia. Graden av demokrati varierer. Opprør i disse land ender ikke i fall av diktatorer men snarere et valg og endring av regjering. Fordelen med demokratiske regjeringer er at protester ikke ender i blodbad, snarere så får de sympati og støtte fra opposisjonelle partier, dette skaper en kultur hvor man respekterer grunnlov og demokratiske virkemidler.

De to første grupper med nasjoner er i en prosess hvor grunnloven utformes eller endres. I Egypt og Tunisia utarbeides nye grunnlov hvor deltagerne av revolusjonen og overgangsstyret samarbeider for å forme det fremtidige samfunnet. Marokko har allerede fått igjennom en grunnlovsendring som reduserer monarkens makt og gir flere sivile rettigheter. Resterende står i innledningsfasen.

Land som Libya, Syria og Jemen er fortsatt i en usikker fase. Selv i Libya kan opprørerne slå sprekker og personlige vendetta oppstå etter at Gaddafi er borte. Dette har begynt å skje allerede hvor forskjellige stammer ønsker å kontrollere oljefeltene sentralt i Libya og hvor ekstreme islamister ønsker en helt annen kurs for landet. I tillegg er det rapportert om voldtekt og drap på den Nubisk-Afrikanske delen av befolkningen begått av styrker som tilhører opprørerne. Slike handlinger må ikke bli glemt og det må hele tiden minnes på at verden støtter demokratiet og ikke noen spesifikt politisk part. Det er store forhåpninger til overgangsstyret og det forventes at de vil klare å få kontroll på alle landets deler, de forskjellige militære fraksjonene og stammene.

Den sosialt konservative høyresiden i den arabiske verden står relativt sterkt og godt organisert. Dette skyldes sekulære organisasjoners allianse med diktatorer hvor religiøse organisasjoner og partier sto i opposisjon. I Egypt, Tunisia, Jemen, Libya og Syria står disse organisasjonene side om side med protestantene. Når så grunnloven og fremtidige kurs lages blir disse grupperingene mer og mer vokale for sine ønsker om en stat. Debatter er ute og går om temaer som skille mellom stat og kirke, abort, monogami versus polygami, forbud eller påbud av religiøse symboler og plagg, ytringsfrihet, ikke-muslimske politiske ledere, religiøs frihet osv. Disse debattene er ikke ulikt dem som foregår i Europa eller i USA.

Mange kritikere mener at kvinnerettigheter vil bli marginalisert og at kvinnene vil lide under religiøst konservative regjeringer. Dette er feil da kvinnene ikke hadde noen særlig gode rettigheter under sekulære diktatorer i utgangspunktet. I Tunisia var akademier og jobber innen det offentlige kun forbeholdt kvinner som ikke gikk med hodeplagg. Den sosialt konservative delen av kvinnene på bygda ble derfor holdt hjemme, mens kvinnene i urbane områder nøt sine goder etter rettigheter gitt i 1956.

I Egypt var situasjonen den samme, men der var de ultra konservative massene med på å diskriminere kvinnene som ikke var ”anstendig tildekket”. Mer utbredt er den seksuelle trakasseringen av kvinnene i Egypt. Ifølge enkelte undersøkelser er det opp mot 80 % av kvinner som har opplevd å bli trakassert i det offentlige. I Libya er også utdanningsgraden for kvinnene veldig høy, men Gaddafi lot stammene styre etter egne normer og regler hvor kvinnene ble gjemt unna i de mindre urbane områdene. I Tunisia rapporterer Al-Jazeera at kinoer har blitt angrepet av Salafister, mens kvinner har blitt trakassert på åpen gate. Gamle sosiale onder fordekt som kultur og som holder kvinnene undertrykt er også å finne i Syria, Algerie og Jemen.

Kvinnene som nøt godt av en god utdannelse og profesjonell arbeid er i dag bekymret for sin fremtid. De føler at religiøst konservative skal få dominere landets fremtid. De peker spesielt på Ikhwan al-Muslimeen (Det Muslimske Brorskap) i Egypt og Hizb al-Nahda (Reformasjon) i Tunisia for å være i frontlinjen for å begrense kvinnenes stilling i samfunnet. Kvinnene som selv er sosialt konservative lener seg på de samme organisasjonene og mener at de vil få økte rettigheter i samfunnet. Begge baserer seg på uttalelser fra organisasjonenes ledere og erfaringer fra makthavere. Offisielt har religiøse partiene tilsluttet seg protestantenes ønske om en demokratisk grunnlov hvor religiøs frihet og kvinnenes rettigheter er sanksjonert. Uoffisielt har det vært andre toner hvor medlemmer av disse organisasjonene har prøvd å hindre kvinnenes deltagelse på blant annet Tahrir-plassen. I tillegg sitter det få kvinner representert i overgangsstyrer eller komiteer for grunnloven.

Men kvinnenes deltagelse må ikke overses. De organiserer seg i nye politiske partier og er også å finne blant religiøse konservative grupperinger. De deltok med full styrke for å fjerne diktatorer fra makten og akter å fortsette sin kamp for økt innflytelse i prosessen rundt å forme fremtiden. Vestlig oppmerksomhet rundt sterke kvinnelige skikkelser vil hjelpe mer enn å avfeie hele revolusjonen som et ”islamistisk påskudd for å islamisere regionen”. I mellomtiden pågår det en kamp for å utarbeide en grunnlov som ikke diskriminerer kvinner. Rettighetsgrupper for kvinner ønsker en grunnlov som er konsekvent når det gjelder kvinners rettigheter. Det vil si at hijabkledde og kvinner uten hijab har like muligheter innen utdanning og arbeidslivet.

Minoritetene stiller også som kvinner spørsmål om sine rettigheter. I Egypt har ultra konservative grupperinger lenge vært en del av kulten som kidnapper koptisk-kristne kvinner og tvangskonverterer dem. Kvinnene blir så tvangsgiftet med muslimske menn. I tillegg har det vært flere tilfeller med terroraksjoner mot kirker og kristne forretninger og bydeler. Det Muslimske Brorskap har fordømt slike angrep og har i flere tilfeller gitt felles erklæringer med det koptisk-kristne presteskap. Det er de mer reaksjonære grupperingene som prøver å slå en rift i dette samholdet.

Kvinnenes og minoritetenes rettigheter vil styrkes når politiske partier blir styrket. I Midtøsten ble venstresiden effektivt slått ned på av konger og diktatorer som fryktet folkelig opprør. Amerikansk støtte var ikke lite under en slik prosess hvor det selv i USA ble drevet heksejakt mot alt som minnet om sosialisme. Denne venstresiden har begynt å organisere seg på nytt. Grasroten har begynt å venne seg til klassisk sosialistisk retorikk som dominerte i Europa under den kalde krigen. Disse grupperingene forventes å vokse i antall og ledelsen vil eventuelt bli mer profesjonelt. Graden av revolusjonær retorikk vil også modereres, men for det trengs det kontakt med internasjonale tilknytninger som Sosialist Internasjonal. Dette er nødvendig arbeid og et viktig bidrag i form av demokratisk kompetanse vestlige politiske partier kan eksportere til nye demokratiske partier.

Liberalister som for det meste var dominante under diktatorer skjult under sosialistiske fasader vil sakte men sikkert også komme på banen og tilby et alternativ til konservative og sosialdemokratiske ideologier. Men igjen forutsetter dette at internasjonale tilknytninger hjelper og tilbyr nødvendig erfaring og kompetanse.

I land som har klart å drepe folkelig opprør for denne gang er de forberedelser for neste store bølge. Blant annet blir opposisjonelle i Bahrain og Iran fengslet. Algerie gjør det motsatte og har løftet den 19 år lange unntakstilstanden. President Abdelaziz Bouteflika har også lovet grunnlovsendringer i nær fremtid. Disse forventes å redusere makten til den eneveldige presidenten.

Hvis religiøst konservative partier får makt må de også svare på hvorfor bensin eller korn er blitt så dyrt. Da kan man ikke forsvare seg med sine tolkninger av hellige skrifter, folk vil kreve administrative svar og eventuelt stemme noe annet ved fremtidige valg. Bekymringen om at Egypt eller andre land vil ende opp som Iran er ubegrunnet både på grunn av forskjell i teologisk doktriner og den ideologiske pluralismen som allerede ligger sterkt i Kairo. Det var nettopp i denne byen at Nahda (reformasjonen) startet etter impulser fra den franske revolusjonen, samme by ga husly til sosialistiske poeter og revolusjonære aktivister.

Etterspillet krever vår toleranse i forhold til religiøst konservative partier som deltar til valg. Frykten i vesten burde være den at militæret ikke slipper makten. En må huske at demokrati ikke bare handler om valg. Den handler om maktfordeling, pluralisme, et transparent maktapparat men først og fremst, å redusere avstanden mellom utøvende makten og grasroten. Slike ting oppnås gradvis og krever prøving, feiling og tålmodighet.

Advertisements
  1. […] Romantiske revolusjoner og realiteter […]

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out / Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out / Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out / Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out / Change )

Connecting to %s

%d bloggers like this: