Qunfayakoon

Den store Satan

In Middle East on 12. August 2011 at 06:04

Artikkel er også publisert hos Dagsavisen’s portal for debatt Nye Meninger

De fleste anti-koloniale bevegelsene har utviklet en form for hat mot tidligere kolonimakter og dagens supermakter. Dette inkluderer også mange av dagens muslimske land. USA har på grunn av sine allianser med autoritære regimer under den kalde krigen fått en god del misfornøyde befolkningsgrupper mot seg. Landet har også blitt symbolet på imperialisme og i mange sammenhenger fått unødvendig kritikk når enkelte lands problemer skyldes egne lederes inkompetanse, men som bortforklares med at stormaktene er skyld i dette.

I Iran var keiserdynastiet Pahlavi støttet av USA. På 50- og 60-tallet da nasjonalisering av industri var på høyt plan i Midtøsten innførte daværende Statsminister i Iran Mohammed Mossadegh restriksjoner på oljeindustrien og krevde en nasjonalisering av disse. Dette var en kontinuasjon av de mange sosiale reformer Mossadegh hadde innført i landet. Slikt fikk han fiender blant landets føydale elite, forretningsmenn, keiseren og den britiske staten som kontrollerte Anglo-Iranian Oil Company (i dag kjent som BP).

Den demokratisk valgte Mossadegh ble fjernet fra makten i et kupp som var støttet av britisk etterretning MI6 og den amerikanske CIA. Ved hjelp fra Irans militær ble General Fazlollah Zahedi statsminister i landet og monarkiet under Mohammad Reza Shah Pahlavi tok eneveldig makt. Grunnen til britisk og amerikansk støtte var nasjonaliseringsprosessen av oljeindustrien og det som ble oppfattet som Irans økende relasjoner til Sovjet unionen. Slike intervensjoner, på demokratiske regjeringer, som ble etterfulgt av brutale makthavere gir historisk grobunn for misnøye og hat til dagens stormakter. USA er ikke uten grunn kjent som Den store Satan blant iranerne.

Denne betegnelsen ble gitt av Ruhollah Khomeini, vinner av den folkelige revolusjonen mot Sjahen i 1979. Til tross for at revolusjonen inneholdt sterke grupperinger som nasjonalister, sosialister og religiøse bevegelser så ble alle andre grupperinger, og spesielt sosialistene sendt til galgen. Revolusjonen ble kuppet av religiøse reaksjonære grupperinger. Khomeini ble landets åndelige leder og doktrinen om Vilayet-e-faqih (de religiøse lærdes lederskap) ble implementert.

Khomeini utnevnte og fikk under sin ledelse flere fiender. Den første var naturlig nok USA som var forhatt av de fleste iranske politiske partier. Den andre var den sekulære diktatoren i Irak, Saddam Hussein. I tilegg var Saudi Arabia og dets statsstøttede religiøse puritanske bevegelse Wahabismen (bevegelsen identifiserer seg selv som Salafi) en regional rival. Politisk ønsket Khomeini å bruke Palestina konflikten for å vinne støtte i den arabiske verden og islamske revolusjoner i land som hadde store Sjia muslimske grupperinger. Dette bekymret Sunni muslimske ledere og monarker i regionen. Saudi Arabia og Emiratene støttet under Sovjet krigen i Afghanistan såkalte Mujahedeen (religiøse krigere). Mange av disse var fra arabiske land og lente seg til den puritanske bevegelsen. Etter hvert utviklet disse seg til å bli enda mer reaksjonære og ekstreme selv i forhold til deres opprinnelsesland. Det som imidlertid ble videreført i det som senere ble Al-Qaida og Taliban var hatet mot andre sekter innen Islam spesielt Sjia islam og dermed Iran.

Landet fikk derfor i løpet av noen tiår fiender både på vestsiden i form av Irak og mot øst i form av Taliban i Afghanistan. Mot sør og sørvest var de mektige arabiske gulf landene og mot nord enda en satan, den ateistiske Sovjetunionen.

USA tok seg av Sovjetunionen, jagde Taliban fra makten og fikk hengt Saddam. Nå sitter Iran med allierte i Baghdad, Kabul og har gode diplomatiske relasjoner med Moskva. Det ser ut til at landet som Khomeini utpekte som sin største fiende egentlig har redusert landets problemer i veldig stor grad. Saudi Arabia har som følge av Irak krigen mistet omdømme i regionen. Iran på sin side har økt anerkjennelse fra grasroten og støtter direkte bevegelser som Hizbollah og Hamas. I realiteten ville USA ha vært kjent som den store venn hadde det ikke vært for Israel-Palestina konflikten.

Men så begynner ting å gå i feil retning. Grasroten våkner opp fra sin dype dvale. Protester er med på å fjerne diktatorer i regionen. Iranerne selv har gått lei et presteskap som ikke er noe forskjellig fra Sjahens autoritære styre. Landet slår brutalt ned på sitt eget folk. De arabiske makthaverne som Gaddafi og Assad følger samme mønster. Alle prøver å klamre seg lengst mulig til makten og prøver ut protestviljen ved å drepe egne sivile borgere. Hva gjør duoen Ali Khamanei og Mahmood Ahmadinejad når så kritikken hagler?

De svarer med to tunger.

President Ahmadinejad ber den Sunni muslimske herskereliten i Bahrain om å slutte å drepe sivile. Han råder Bahrain om å innføre sosiale reformer og demokrati i landet. Det samme gjaldt når protestanter prøvde å kaste Zine El Abidine ben Ali og Hosni Mubarak fra makten. Uten å egentlig se på den virkelige årsaken og drivkraften begynte Khamenei å indikere at araberne ønsker en islamsk revolusjon lik den som var i Iran. Lite ønsket Khamenei å innrømme eller innse at protestantene ønsket slutt på korrupsjon, nepotisme, inflasjon og autoritære regimer, lik hans egne landsmenn ønsker i Iran.

Ledelsen velger bevisst å se bort fra grusomheter de selv begår og dem som begås i disse dager i Syria. Bashar Assad, President i Syria er en viktig alliert av Iran. Via Syria klarer Iran å kanalisere sin innflytelse til Hizbollah og dermed holde Libanon i en form for gisselsituasjon. Det kom fra Iran sin side ingen kritikk av Assad regimet. Landet var også øredøvende taust når Gaddafi truet med å drepe sivile i Benghazi. Når de samme protestantene krever demokrati i Syria velger Khamenei og Ahmadinejad å kalle dette ”en sionistisk konspirasjon”. Samme betegnelsen blir gitt til Den Grønne Bevegelsen i Iran ledet av tidligere Statsminister Mir Hossein Mousavi, tidligere leder av nasjonalforsamlingen Mehdi Karroubi og tidligere President Mohammad Khatami.

Den folkelige støtten landet skapte i den arabiske verden etter revolusjonen i 1979 ser ut til å glippe. Folket i Midtøsten er informert på grunn av mediarevolusjonen det siste tiåret hvilke grusomheter som utspringer seg i Midtøsten hvor Iran også blir grundig dekket. Landets favorisering og valg av strategi når det gjelder støtte til protestbevegelser viser klart frem dobbelttalen. Tyrkia som selv sliter med intern kurdisk opprør er imidlertid mer konsekvent når det gjelder kritikk av land som slakter egne sivile.

I et patetisk forsøk på å ”ta igjen” på kritikken mot Iran sa Ahmadinejad nylig at England burde håndtere sin sivilbefolkning med varsomhet og at landet burde høre på disse folkemassene som protesterer mot myndighetene. Folket kjøpte ikke denne retorikken. Irans lederskap er like autoritære som Sjahen de kjempet mot, landets Basij milits og revolusjonsgarden er like brutal som Sjahens SAVAK og Ahmadinejad med landets ledelse begynner å bekle rollen som den store Satan like mye som USA gjorde det under den kalde krigen. Når mord må begås for å holde makten, da er det på tide å gå, historien sier så.

Advertisements

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out / Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out / Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out / Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out / Change )

Connecting to %s

%d bloggers like this: