Qunfayakoon

Likevekt gir ingen ubalanse

In Israel-Palestine on 19. July 2011 at 21:54

Artikkelen er også publisert hos Dagsavisen’s portal for debatt Nye Meninger

De palestinske selvstyremyndighetene ledet av Fatah har de siste par årene med blandede utfall prøvd å forsones med sin erkerival Hamas. Myndighetene har også lansert en prosess for statsdannelse ledet av den uavhengige Statsministeren Salam Fayyad samt en internasjonal kampanje for å få godkjent en snarlig proklamasjon av en Palestinsk stat etter 1967-grensene i FN.

Dette skaper hodebry for USA, Israel-venner og enkelte objektive tilhengere av fredsprosessen for ikke å glemme de religiøst radikale palestinske grupperingene som motsetter seg enhver anerkjennelse av staten Israel. I Norge er Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti mest høylytte i sin motstand mot å akseptere en palestinsk stat. Alle motstanderne argumenterer med at fredsprosessen vil bli lagt på is og at konflikten vil eskaleres i større grad. Det ønskes fra denne siden å kunne la en fredsprosess få sin sjanse uten at internasjonalt press isolerer Israel.

Til dette kan en lure på om det per i dag eksisterer noen fredsprosess i det hele tatt. Den gjennomsnittlige palestinske borgeren som enten er på flukt, tilhører diasporaen eller bor på okkupert territoriet er lei av det som oppfattes som en uthalingsstrategi. Dette har foregått i seks tiår for den sivile befolkningen, det tilsvarer rundt tre generasjoner. Slikt har innvirkning på samfunnets kollektive tankegang og tilbøyelighet til å anvende ekstreme midler for å komme seg ut av denne spiralen. På slikt vis har ekstreme organisasjoner (venstreradikale eller religiøst ekstreme) kunne med suksess klart å rekruttere kadetter til å utføre dødelige angrep mot israelske sivile. Den palestinske borgeren er også lei av sine egne myndigheters inkompetanse noe som har resultert i at befolkningen vendte Fatah ryggen og støttet seg på Hamas. Nå ser det imidlertid ut til at selv Hamas sliter med å holde sine velgere tålmodige. En uthaling og periodevise utsettelser av veikart og fredsprosesser har i et palestinsk hode kun gitt økt arbeidsledighet, svakt grunnleggende infrastruktur og hunger til en økende befolkning. En fredsprosess vil derfor bli fremtvunget når halve verden (uansett hvem statene er) godkjenner Palestina som stat. Dette med forbehold om at Israel ikke bestemmer seg for å erklære en konvensjonell krig mot den nye palestinske staten.

Videre er det bemerkelsesverdig at en anerkjennelse av en snarlig palestinsk stat fører til at Norge (og andre stater) velger side i konflikten. Tidligere leder i KrF Dagfinn Høybråten mener at Norge ikke vil få samme status som fredsmegler i denne konflikten hvis den anerkjenner en palestinsk stat i FN og dermed velger side. Hvis slikt er tilfelle, vil det da si at dagens situasjon, hvor Norge kun anerkjenner Israel som stat betyr at vi er støttespillere for Israel? Vil det da ikke være en likevekt, en normalisering eller et rettferdig utgangspunkt at Norge anerkjenner begge statene som de opprinnelig var tiltenkt?

FN godkjente i 1948 (Generalforsamlingens resolusjon 181) en tostatsløsning som ble akseptert av flertallet og som ble motsatt av de fleste arabiske og muslimske land. Flere stormakter med vetorett avstod også fra å stemme, resolusjonen kan diskuteres, men den ugyldiggjør ikke forpliktelsen til dem som stemte for en slik opprettelse. To stater i det tidligere britiske mandatet var tiltenkt. En anerkjennelse av disse to statene er derfor en normalisering. Det er dagens situasjon som er urettferdig.

Videre er det en motstand mot at Israelske bosettinger på vestbredden skal måtte flyttes som følge av en palestinsk stat etter 67-grenser. Disse grensene krever hele Vestbredden (Judea og Samarra), Øst-Jerusalem samt Gaza-stripen slik som de var før seksdagerskrigen i juni 1967. Resolusjon 242 fra FNs Sikkerhetsråd ba i etterkant av krigen Israel og naboland som deltok i krigen om å returnere til før krigsgrenser og å gi opp okkupert territoriet. Dette skjedde ikke, med unntak av at Sinai-halvøya ble overgitt til Egypt etter fredsavtale. Fortsatt er Syrisk territoriet (Golan-høydene) under Israelsk kontroll, samt de nevnte områdene som kreves av palestinske selvstyremyndigheter. Israel mener at okkupert territoriet under seksdagerskrigen ikke er okkupert territoriet og dermed ikke trengs å returneres.

Hva vil da skje hvis palestinernes President Mahmoud Abbas legger frem forslag om statsdannelse til FN? Mest sannsynlig vil USA stemme imot med veto, begrunnet med ønsket om en fredsprosess som kan skades av en anerkjennelse. I tillegg vil en god del vestlige land enten stemme imot eller avstå fra å stemme, mens mange utviklingsland vil stemme for. Situasjonen vil da minne om Kosovo og den nylige staten Sør-Sudan. Uansett om enkelte supermakter ikke godkjenner disse statene, så har disse et skatteproveny, egne valgte myndigheter, eget grunnlov, flagg, statsoverhoder og handelsavtaler. Sistnevnte skjer også med land som ikke anerkjenner disse, siden økonomiske transaksjoner ikke venter på noen FN resolusjoner for å bli utført. Med andre ord, selv om resolusjonen ikke kommer gjennom, så vil Palestina oppføre seg som om landet er anerkjent i forhold til de land som stemte for. Gradvis vil enkeltland med tiden opprette diplomatiske forbindelser med konsulater og ambassader. En slik prosess er unngåelig.

I tillegg må Israel se på den endrede situasjonen i regionen. Omveltninger i Midtøsten og spesielt blant Israels naboland tyder på at folkelig vilje vil mer eller mindre få gjenhør i maktens korridorer, og folkelig vilje i regionen krever en palestinsk stat. Men mest av alt, den palestinske befolkningen føler nå at de endelig kan bli en del av beslutningsprosessen for egen stat. De ønsker ingen naboland, diktatorer eller konger som støttespillere eller meglere, de ønsker en verdighet eller idet minste møte sin motpart som likestilt, som en fri suveren stat. Det er verdt å nevne at den israelske og palestinske ungdommen for det meste er lei av at utenforstående religiøse sympatisører (Kristne, Jødiske og Muslimske) skal diktere og spille på følelser i denne konflikten. Frivillige og demokratiske bevegelser i begge land ønsker diplomatiske relasjoner etter anerkjente spilleregler, uten nevneverdig innblanding fra for eksempel AIPAC eller Det Muslimske Brorskap.

Tiden renner ut for Israel. Om ikke i dag så vil situasjonen være enda mindre i favør i fremtiden. Dermed er det viktig at den Israelske Statsministeren Benjamin Netanyahu ser til venstre på for seg på den politiske skalaen hvis hans høyreekstreme allierte ikke samtykker. Til sist, en statsdannelse vil ikke automatisk skape arbeidsplasser eller styrke infrastruktur og institusjoner, situasjonen kan gå i begge retninger. Imidlertid vil statsdannelsen garantert ansvarliggjøre palestinerne og selv allierte kan da rette finger mot myndighetene hvis de mislykkes i å holde lov og orden, for seg selv og naboland.

Advertisements
  1. […] Bilde Share this:TwitterFacebookLik dette:LikeBli den første til å like denne artikkelen. […]

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out / Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out / Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out / Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out / Change )

Connecting to %s

%d bloggers like this: