Qunfayakoon

Sjakkbrikker

In Middle East on 25. June 2011 at 01:44

Artikkel er også publisert hos Dagsavisen’s portal for debatt Nye Meninger

Et komplekst politisk spill er i ferd med å utvikle seg i Midtøsten som følge av det som er blitt betegnet som Den arabiske våren. Alliansene mellom makthaverne i regionen er truet av folkelig engasjement, mens nye nasjoner inntar posisjoner som forbilder og dermed er blitt beundret av folkemassene. Land som under den kalde krigen fikk nye ledere etter militære kupp og revolusjoner støttet av folkelige bevegelser ser i dag de samme massene skrike etter demokrati og frihet. Godt hjulpet av inflasjon, arbeidsledighet og korrupte statlige institusjoner får demokratibevegelsene økt sympati blant sivilbefolkningen. Makthaverne på sin side ser seg selv i speilet og ser den autoritære diktatoren som de selv engang fryktet og kjempet mot.

Arab Spring by Thepot on actuencouleurs.over-blog.com

Hvis regimet i Syria faller og blir erstattet av en demokratisk regjering vil Irans innflytelse i regionen redusere seg betydelig noe som også har effekt på Hizbollah sin maktposisjon i nabolandet Libanon. Syria har en Sunni majoritetsbefolkning mens landet er ledet av Alawitter en liten avgren av Sjia sekten. Landets president, leder for sikkerhetsstyrkene og mange av de prominente militære offiserene tilhører denne sekten som har sin hovedbase i provinsen Latakia langs kysten nordvest i landet. Sunni muslimene på sin side bebor store deler av landet og er sterke i sør mot hovedstaden Damaskus og mange av byene i området som har vært dominert av protester etterfulgt av vold og drap fra myndighetenes side. Landet har også en stor kristen minoritet som sitter i gråsonen og er usikker på hva en eventuell fremtid vil bringe.

Nettopp her beroliges alle landets minoriteter (og majoriteter) av at protestantene har slagordet ”One! One! One! Syrians are one!”, selvsagt spiller etnisitet og sekterisk tilhørighet en stor rolle i den geopolitiske utviklingen, men de arabiske nasjonalstatene har utviklet seg såpass mye siden kolonitiden at protestantene har en nasjonalistisk og demokratisk perspektiv fremfor en historisk etnisk og sekterisk tilhørighet. Hittil har over 1.400 sivile menneskeliv gått tapt i de syriske protestene og myndighetene gir ingen signaler om å roe ned på sin brutalitet. Protestviljen er tilsvarende sterk og naboland som Tyrkia og Libanon begynner å merke flyktningstrømmene forårsaket av beleiring av hele byer og landområder. Dette fremprovoserer handlinger fra nettopp disse nabolandene, spesielt fra Tyrkia. Hva handlingene kommer til å bli kan variere fra fordømmelser, megling eller direkte intervensjon. NATO på sin side (hvor Tyrkia bidrar med nest flest soldater) er tynnstrukket med tilstedeværelse i Afghanistan og det ferske engasjementet i Libya. Meningen var å gjøre denne operasjonen kortest mulig, men som nå har begynt å bli en belastning på lommeboken. Dette gjelder spesielt for England og Frankrike. De syriske protestantene på sin side ser frem til Tyrkia, Egypt og Tunisia for inspirasjon og mot NATO for samme reaksjon mot Bashar Assad som Gaddafi fikk. En slik aksjon er reelt sett veldig vanskelig å få til med tanke på allerede spente konflikter som ligger i området. Likevel kan allerede pålagte sanksjoner fra vesten også implementeres av naboland som Tyrkia og dermed gjøre regimet svakere. Løsningen, uansett hvilken som blir valgt, bør og vil bli utført med ytterst forsiktighet.

Lenger sørover langs Adenbukten har de Jemenittiske stammene klart å sende en brannskadet president til sykeopphold i nabolandet Saudi Arabia. Landet har en lang historie på en dominans av Zaydi sekt av Sjia islam i det fjellrike nord og en Sunni dominert stammestruktur i de mer hardføre sørlige regionene. Dette skillet blusset opp igjen det siste tiåret som følge av et Sjia opprør i nord (Houti opprøret) samtidig som enkelte stammer i sør begynte å gi uttrykk for sin misnøye mot den politiske dominans av det nordlige Jemen. I tillegg har Al-Qaida (Al-Qaida in the Arabian Peninsula AQAP) økt sin tilstedeværelse som følge av Saudi regimets operasjon mot både Al-Qaida og Houti opprøret. I storbyene handler det imidlertid i bunn og grunn om jobber og slutt på inflasjonen. I tillegg er landet i dyp nød når det gjelder vannressurser mye på grunn av den omfattende kat dyrkingen, en økende befolkningsrate og tilknyttet manglende arbeid. Selv med en president i eksil har ikke regjeringsstyrkene benyttet anledningen enda til å få slutt på den spente situasjonen. Iran sitter i skyggen og støtter Houti opprørerne med finansielle og militære midler, mens Al-Qaida får i økende grad et nytt tilholdssted. Saudi Arabia på sin side prøver å finne alternative allierte andre enn styresmaktene for å forhindre iransk innflytelse tett oppunder sin sørlige grense samt å hindre en ustabil stat som kan forårsake flyktninger og ikke minst terrorister. Landets stabilitet og fremtid får lite oppmerksomhet i media, men som burde være av høyest interesse da mye av handels- og oljetransporten skjer kun noen nautiske mil utenfor kysten av landet og ikke minst, at sivile lider under slike konflikter.

Østover i den persiske gulfen er det kongedømmet Bahrain som har blitt omfavnet av protestviljen. Det spesielle med Bahrain er at landet er et arabisk kongedømme, ulikt de autoritære sekulære diktatorene som ble veltet i Egypt og Tunisia og som venter på sin skjebne i Libya, Syria og Jemen. Dermed er den lille øystaten av ytterst interesse for GCC (Gulf Cooperation Counsil) en regional arabisk union en lokal variant av EU og NATO som består av land dominert av kongefamilier. GCC er dominert av Saudi Arabia som har sendt sikkerhetsstyrker med tanks og tungs artilleri etter ønske fra Bahrains eneveldige konge Hamad Al-Khalifa. Kongefamilien tilhører Sunni sekten, mens landet har et overveldende flertall av borgere som bekjenner seg til Sjia islam. Protestene ble imidlertid initiert av pro-demokratibevegelser hvor sekterisk tilhørighet ikke var på dagsorden, likevel klarte myndighetene og GCC å skape en klassisk Sjia-Sunni konflikt hvor Sjia hjem og protestanter ble slått ned på av bevæpnede bander (mange av disse er utenlandske arbeidere fra subkontinentet). Diasporaen har iherdig forsøkt å belyse at det fortsatt er store brudd på menneskerettigheter blant dem arrestasjoner av over 100 medisinske helsepersonell. De bahrainske myndighetene mener at disse legene bevisst har overdrevet antall skadede og drepte til utenlandsk media og ønsker dem straffet ved dødsdom.

Iran har tidligere under den sekulære Sjahen prøvd å annektere Bahrain som en del av sitt territorium, senere har Mullaene prøvd å støtte en såkalt islamsk revolusjon i Sjia majoritetsområder i land som Irak, Kuwait, Saudi Arabia og ikke minst Bahrain. Paradoksalt med amerikansk inntreden i Irak har Iran gratis fått økt sin innflytelse i regionen. Syria som før ønsket å åpne sine dører for vesten måtte trekke seg noen steg tilbake når det plutselig befant seg på Bush sin ondskapens akse. Med militante religiøse Sjia bevegelser ledet av Hassan Nasrallah i Libanon og Muqtada al-Sadr i Irak har også Ayatollaen i Teheran fått økt makt i de nevnte lands nasjonalforsamlinger. Det er derfor med stor skepsis og frykt presteskapet i Iran ser på grasrotbevegelsene i de arabiske landene. Men for retorikkens skyld støtter landet demokratibevegelser i Bahrain og Egypt, mens de erklærer slike bevegelser på eget territoriet og i Syria for å være ledet av ”fremmede elementer”. Slikt ser ut til ikke å lykkes lenger, iranske opposisjonelle bruker religion og Sjia islams sentrale doktrine om martyrdom for å oppnå demokrati, dermed har den Grønne bevegelsen klart å befeste seg blant massene. Det iranske presteskapet kommer derfor ut som en taper etter de nye sjakktrekkene utført av protestantene, noe som ikke engang verdens supermakt har klart. Det må merkes at de bahrainske protestantene (selv Sjia organisasjonene) har uttrykkelig bedt Iran om å holde seg unna deres interne politiske situasjon.

Saudi Arabia har siden sin statsdannelse og funnet av oljen på 30-tallet prøvd å være den dominante faktoren i regionen. Først i allianse med britene mot det Osmanske riket, dermed sammen med andre emirater/kongedømmer for å redusere Irans gryende innflytelse inn på arabisk territoriet. Under den kalde krigen var landet også en garantist og frontstat mot kommunismens innflytelse i regionen. Blant annet ble det kjempet proxy krig mot pan-arabisten Gamal Abdel Nasser i Nord-Jemen (hvor Saudierne støttet Rojalistene og Egypt støttet marxistene). I tillegg var landet også godt representert under sankingen av geriljasoldater i lag med Pakistan og USA mot Sovjet Unionen i Afghanistan. Saudi Arabia har også brukt mye av sine oljedollar til å finansiere en eksport av sin bokstavtro tolkning av islamske skrifter (ofte kalt Wahabismen) i den muslimske verden. Iran har prøvd å konfrontere dette ved å eksportere sin doktrine. I Pakistan for eksempel har det kulminert i sekterisk vold på 90-tallet noe som fortsatt har sine tragiske ettervirkninger. Landet har kunnet takle alle de historiske utfordringene mot sitt lederskap, men en folkelig protestvilje er svært vanskelig å håndtere.

Her taper Saudi Arabias kongefamilie kampen selv om de for korte perioder kan kjøpe seg fri ved å love subsidier, jobber og være medgjørlig til ørsmå reformer. Landets reformvennlige (les: evolusjonsvennlige) konge har ved å føre en delikat balansegang mellom det konservative presteskapet og demokratiforkjempere fått til noen små endringer i riktig retning, men disse kan fort reverseres med en annen konge på tronen eller kan være starten på en storstilt demokratisering i retning et konstitusjonelt monarki, likt som den i Marokko. Uansett utfall vil de store kongefamiliene i regionen tape makt, penger og anerkjennelse, de må vike for demokratiske prinsipper og nøye seg med innskrenket makt til tronen. Her taper også presteskapet som på liv og død går mot alle former for reformer. En demokratisert arabisk halvøy vil gi regionen nye politiske ledere som kan knytte allianser på tvers av landegrenser. Da trenger for eksempel ikke Hariri eller Jumblatt familien i Libanon å forholde seg til oljerike sjeiker, de kan alliere seg med likeverdige folkevalgte med en transparent agenda kjent for folket og i seg imellom.

Disse endrede sjakktrekk har også effekt på Israels utenrikspolitikk og situasjonen i de okkuperte palestinske områder. Mens Saudi Arabia og Iran har prøvd å vinne støtte blant de arabiske nasjonene for sin innflytelse har Israel ikke måttet bekymre seg for et massiv pan-arabisk militær mønstring lik som den i 1948 da staten ble opprettet. I tillegg har fredsavtalene med Egypt og Jordan betrygget landet mot militær intervensjon slik at landets militære styrker har kunnet fokusere primært på palestinske separatister og med jevne mellomrom dra på bombetokt i Libanon. Slikt kan ikke fortsette lenger. Egypt har allerede endret sin utenrikspolitiske tilnærming. Landets eksport av naturgass til Israel er under lupen av de nye makthaverne. Grunnen skal ikke være selve eksporten men at vilkårene og prisen er gunstigere og lavere enn til andre naboland. Slikt vil merkes på den israelske konsumentens lommebok, noe som ikke er heldig for Netanyahu ved et fremtidig valg. I tillegg har Egypt løftet sin del av blokaden av Gaza, noe som tillater fri flyt av varer og gods. Jordans Kong Abdullah ønsker ikke å være i kryssilden og prøver å kopiere Marokkos politikk ved både love og gjennomføre demokratiske reformer. Hans reformvilje vil ha effekt på forholdet til Israel og den snart proklamerte Palestinske staten. Syria nåværende ledelse og et eventuelt fremtidig valgt regjering vil i økende grad se en diplomatisk svekket Israel og kreve Golan høydene med sterkere retorikk enn det som er tilfellet i dag. Libanon på sin side vil som fugl føniks igjen gjenoppbygge Midtøstens muligens mest etnisk og religiøst diversifiserte land fra krigens ødeleggelser. Nylig dannet landet en koalisjonsregjering med alle mulige politiske grupperinger for å få slutt på den spente konstitusjonelle konflikten. Et økonomisk svekket USA og en sterkere gruppe BRIKS land vil også ha effekt på politisk støtte til Israel i sikkerhetsrådet. Tilbake sitter et Israel som kjemper mot klokken, da tiden ikke lenger er på deres side.

Hvem blir så vinneren når nye brikker legges på brettet?

Først og fremst lokalbefolkningen sammen med demokratiforkjempere og menneskerettighetsaktivister. I tillegg må en også se nordover, mot det tidligere så forhatte Osmanske riket dagens Tyrkia, men som i dag fremstår som en vellykket muslimsk stat (med sine interne utfordringer) med makt, innflytelse og respekt blant de store nasjonene i verden. Landets sysselsettingsrate, grad av utenlandsk investering og interne sosiale og demokratiske reformer blant dem en snarlig fremtidig endring av nåværende grunnlov som ble satt i kraft av et militærregime er alle temaer av interesse for den generelle beboer i Midtøsten. Det regjerende Rettferdig- og Utviklingspartiet (AKP), dets leder Recep Tayyip Erdogan og hele konseptet med en religiøs demokratisk folkelig politisk parti har begynt å slå rot i hele regionen. I Egypt knives det mellom Det Muslimske Brorskap og venstresiden med å kapre denne typen partiorganisasjon og budskap, mens andre land allerede har fått små avgreninger til en slik bevegelse. I tillegg må det merkes at partiorganisasjoner og deres internasjonale tilknytninger blir sterkere og mer vokale for å spre sitt politiske budskap.

Tidligere kolonimakter som England og Frankrike kan plutselig befinne seg i det gode selskap med Tyrkia. De libyske opprørerne har ikke lagt skjul på hva de synes om NATO sin intervensjon mot Gaddafi. Det har heller ikke blitt glemt av det midlertidige overgangsstyret i Egypt og Tunisia at Obama administrasjonen nylig lovet å slette deler av landenes gjeld til USA. I tillegg er det lovet bistand i form av handel og assistanse til å bygge demokratiske institusjoner. I Norge har det vært snakk om å tilby assistanse i form av juridisk hjelp for å gjøre skatteinnkrevning mer effektivt slik at statens maskineri kan fungere mer effektivt. Viktig og smart bistand! Kolonimaktene må imidlertid gjøre mye mer for å nøytralisere sine etterlatte grensedragninger og eliten som hindret en demokratisk utvikling etter annen verdenskrig.

Hva enn utenforstående nasjoner foretar seg av hjelp og bistand er gull verdt for befolkningen i Midtøsten, men mer kan fortsatt gjøres. Mange nasjoner vil ikke få sine revolusjoner, derfor er det viktig å fortsatt huske denne plutselige arabiske våren, de mange sivile tap og behovet for medisinsk og humanitær hjelp. En gjennomsnittlig nordmann/-kvinne kan selv ved å bestille en feriereise til Egypt hjelpe landets økonomi og dermed et nyfødt demokrati. Videre må våre reaksjoner være minst like sterke når en syrer, bahrainer eller libyer blir drept som når en sivil palestiner dør på grunn av unødvendig og brutal militærmakt.

Shah maat pleide perseren å si når kongen på sjakkbrettet var fanget. Det persiske ordet for kongen er død har evolvert seg til det norske sjakk matt. Hvor mange trekk som trengs for å sette de resterende diktatorene ut av spill avhenger av i hvor stor grad nye demokratier i regionen lykkes, noe som er en stor tålmodighetsprøve for nye folkevalgte og deres nasjoners respektive borgere. Det er ingen selvfølge at demokratiene vil lykkes. Landene trenger omfattende økonomiske reformer og langsiktige planer samt skatteinntekter som folk ikke nødvendigvis er villige til å betale spesielt under tider med høy inflasjon. Vestlig engasjement er derfor enda viktigere for ikke å la enda en faktor i hele dette spillet bli blant vinnerne. Denne faktoren heter militant ekstremisme og kan få økt terreng når demokrati ikke leverer jobber og reduserer inflasjonen. Dette til tross for ekstremistenes reduserte innflytelse det siste halvåret.

Advertisements
  1. […] Saudi Arabia og Iran gjør denne interne syriske konflikten til et ønske om å vinne eller sikre innflytelse. Da går målet vekk fra den syriske borgers lidelser over til hvilken side en står og heier på. […]

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out / Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out / Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out / Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out / Change )

Connecting to %s

%d bloggers like this: