Qunfayakoon

Melpomene

In Society on 13. March 2011 at 13:58

Under de første moderne olympiske lekene i Athen i 1896 ble en kvinnelig maratonløper nektet å entre den olympiske stadium for å fullføre løpet. Kvinnen fikk tilnavnet Melpomene, oppkalt etter den greske guddom for tragedie. I dag, nøyaktig 115 år senere entrer Therese Johaug holmenkollarenaen med suveren ledelse og en publikum i ekstase.

I år er det hundre år med feiring av kvinnedagen. Kvinners kamp for like rettigheter har imidlertid vart i flere tusen år. Mennesket har i tidligere samfunn hatt forskjellig utgangspunkt for kjønnsroller, dermed har enkelte tidlige samfunn utviklet færre særegne kjønnsroller, mens andre har endt opp med tydeligere skiller, hvor kvinnen i de største kulturelle kretser med etterfølgende bysamfunn har endt opp hjemme. Med økonomiske og politiske nedgangstider har kulturene også utviklet en mer intolerant holdning til de svakere segmenter av samfunnet som minoriteter og kvinner. Utfallet har blitt en adopsjon av praksis som kultur, men som opprinnelig kun var et sosialt onde opparbeidet gjennom desperasjon.

Europeisk kvinnefrigjøring har sine tidligste røtter i kristen reformasjon hvor den hierarkiske kirken ble satt til side for et mer verdslig styrt samfunn. Man kan gi den Lutheranske kirken kreditt for dette, men folkemassene og de sekulære lederne var også lei av en kirke som hadde en omfattende innblanding i folk sine privatliv. Senere har den franske revolusjon løftet opp middelklassen sammen med deres kvinner til økt representasjon i den politiske administrasjonen. Kirken og kongen ble sparket ut og inn kom grunnloven og en intellektuell elite som ønsket å bygge den perfekte republikken.

I moderne tid har bevegelser for å utjevne forskjeller blitt kalt feminisme som gjennom de siste hundre år har bidratt til å gi kvinner økte rettigheter i form av formelle og grunnlovsfestede stemmerettigheter, men også bidratt til å bryte sosiale tabuer ved å delta på lik linje med menn på stadig flere arenaer. Men det skal ikke holdes skjult at kvinnene har kunnet få gjennomslag for økte rettigheter i samfunn som i det forrige århundre var økonomisk velstående, var forholdsvis godt utdannede og hvor middelklassen og fruene fra de øvre eliteklassene også deltok med på krav om reformer. I dag sliter og kjemper fortsatt jenter og kvinner i den mindre bedrestilte verden for grunnleggende rettigheter.

Punjab regionen i dagens India og Pakistan oppfostret store tenkere som Fariduddin Ganjshakar, Guru Nanak Dev og Abdullah Bulleh Shah mellom 12- og 1700-tallet. Disse tre var monumenter å regne blant en hel drøss av tenkere og poeter som skrev om religiøs toleranse. I tillegg var disse store kritikere av klassesystemet og kjempet for likebehandling av kvinner og minoriteter. Men ulikt Europa og Nord-Amerika så fikk ikke disse reformatorene støtte blant de politiske og verdslige lederne i sine samfunn. I denne del av verden var det stadig politiske svingninger med nye dynastier og invasjoner mer hyppigere enn hva Europa opplevde. Ustabilitet på toppen skapte behov for nepotisme og støtte blant lokale ledere. Blant den lokale ledelsen sto sterkest religiøse og føydale menn som likte sin status quo.

I dag som følge av historisk neglisjering sitter kvinner i subkontinentet (India, Pakistan og Bangladesh) med stort press fra svigerfamilien om å abortere i tilfeller fosteret er ei jente. Mer mobilt ultralydutstyr og kyniske leger har klart å omgå de indiske myndighetenes forbud ved å tilby sine populære tjenester. I subkontinentet (som ellers i den fattige delen av verden) er jenter en byrde som til syvende og sist vil forlate huset til fordel for sin svigerfamilie. Allerede fra første dag blir det store betenkeligheter rundt om det er verdt å gi henne utdanning. Når hun først har fått seg egen familie blir det forventet at hun klarer å generere nok sønner til å gi status og sikre inntekt via sine sønners fremtidige jobber. Et slikt utbredt sosialt aksept blant de store folkemassene er svak representasjon av kvinner på utdanningsinstitusjoner i tillegg til svake rettigheter til eierskap til land og eiendom. Det er en utbredt oppfatning at subkontinentets Melpomene ikke klarer å forvalte penger eller drive forretning. Heller ikke kan hun utgjøre noen forskjell eller gjøre karriere ved en utdannelse.

I Pakistans føydale og stammesamfunn er det sterke mannsdominerte kodekser som sikter på å usynliggjøre kvinnen så mest som mulig. Pashtun nasjonalisten Khan Abdul Ghaffar Khan, en politisk- og samfunnsaktivist og en nær venn av Mohandas Ghandi prøvde å ”temme” denne praksisen ved omfattende informasjonsarbeid og etablering av skoler. Hans ettermæle eksisterer i form av Khudai Khidmatgaar Movement (Guds velferdsarbeid) og er i dag muligens det eneste og mest effektive botemiddelet mot Taliban symptomet som sprer seg blant Pashtunerne i Afghanistan og Pakistan.

I 2008 ble Fatima, Jannat og Fauzia levende begravd i Baluchistan provinsen i Pakistan, deres skyld var at de valgte å gifte seg av egen vilje. Da saken ble tatt opp i nasjonalforsamlingen uttalte Israrullah Zehri, Minister for postvesenet at slik praksis er flere tusen år gammel, og at han ville fortsette å kjempe for denne. Uttalelsen skapte sjokk i nasjonalforsamlingen, men tre år etter ble Zehri forfremmet til Minister for mat- og landbruk. Melpomenen må akseptere å bli behandlet som en eiendel, sterke stammeledere og sosiale normer tror at kvinner selv ikke kan ta hensiktsmessige valg for seg selv. Mord er en kriminell handling ifølge Pakistans grunnlov, slik praksis ble også forbudt av Profeten Mohammed. Men hykleriet er muligens den største religionen.

Blant enkelte hindusamfunn i India praktiseres fortsatt den forbudte og per i dag sjeldne Satti praksisen. Denne innebærer at når en mann dør så forventes det av samfunnet at hans kone hopper på mannens kremasjonsbål. Dette har blitt akseptert da en enke i subkontinentet anses som en ulykkesfugl og blir ofte utstøtt av familie og venner (utbredt stigmatisering spesielt blant hinduer og muslimer). Da er det bedre å ofre seg på bålet for å bli en Demigud. Ofte ender det hele opp med at den avdøde kvinnen blir tilbedt som en Gudinne/Devi. Selv glorifisering er ifølge indisk lov forbudt, men fortsatt er det vanskelig å få håndhevet en slik lov når grunnleggende infrastruktur ikke har nådd alle og hvor ikke alle kan lese og skrive. Enken Melpomene sin tragedie er at hun anses å ikke være verdt noe uten sin mann.

En praksis som imidlertid er mer utbredt er drap som kamufleres under betegnelsen ære. Denne praksisen har ikke utspring i noen religion (forekommer blant kristne, muslimer, sikh, hinduer), men er blitt utbredt som følge av historiske, økonomiske og politiske omveltninger. Denne bestialske praksisen er utført av fedre og mannlige slektninger. Selv blant diasporaen i Europa har såkalt æresdrap blitt utført. Slikt vekker avsky blant de store massene i samme samfunn, men få våger å stille opp for kvinner av frykt å skape fiendskap som koster liv. I Pakistans føydale områder trengs det kun en simpel påstand før en kvinne blir gjenstand for mord eller voldtekt, i Indias ellers så tolerante multireligiøse samfunn kan kvinner blir drept hvis de velger ektemenn av annen religion. Melpomene er igjen en eiendel som skal representere sin familie og slekt og har ansvaret for dets omdømme og ære. Hun er ikke et individ, men et familieskjold.

Aurat Foundation i Pakistan er en frivillig organisasjon som oppsummerer årlig tall på antall drap, syreangrep og voldtekter utført under kamuflasjen ære. Det er ingen ære i æresdrap skriver mange aktivister. Men kun en brøkdel av disse når faktisk på grasrotnivå med sitt budskap. Utfordringen er å få slutt på skammens kultur og få folk til å protestere mot urettferdighet. Fattige land har ofte et retts- og politivesen som ofte besitter de samme holdninger og tanker som de kriminelle de har tenkt å dømme. Kvinnen blir da helt alene mot et større apparat. Blant dette apparatet er den store motviljen blant Pakistans religiøst og sosial konservative politiske partier som hindrer enhver lovgivning som skal straffeforfølge vold i nære relasjoner.

Men det finnes en modig skare av ildsjeler av alle aldersgrupper og foregangsfigurer i utviklingsland hvis kamp venter på å bli kjent for oss privilegerte i Europa.

Blant de mange tusen kvinnene er den egyptiske feministen Nawal El-Saadawi som modig har kjempet mot både diktator og kjønnslemlestelse av jentebarn. Hun har måttet flykte fra myndighetene på grunn av sin kritikk, men var på plass de siste dagene foran Tahrir-plassen for å sende Mubarak vekk fra presidentpalasset. Men fortsatt gjenstår mye arbeid for El-Saadawi hvor Egypt blant er beryktet for trakassering av kvinner i det offentlige rom. Engy Gozlan som jobber med HarassMap rapporterer at opp mot 80 % av egyptiske kvinner har opplevd seksuell trakassering. Dette har vært forsøkt regulert av myndighetene og de religiøse lærde, men i land hvor respekt for loven ikke henger høyt er det vanskelig å endre holdninger. En positiv konsekvens av de nylige protestene i Egypt er at kvinnens deltagelse har gjort henne mer synlig noe som også har fått de mest konservative elementene i Det Muslimske Brorskap om å vurdere kvinnelig representasjon i grupperingens sentralstyre.

Mukhtaran Mai er en annen skikkelse som utpeker seg spesielt ut blant kvinneforkjemperne. Mai var analfabet og fra landsbygda i Pakistan, hun er selv offer for mishandling men har turt å stå opp mot forbryterne. Ved hjelp av menneskerettighetsforkjempere ble hennes sak omtalt i internasjonal media og myndighetene ble nødt til å gripe inn for å straffe hennes overfallsmenn. I dag er Mai rektor for egen privat skole og driver i tillegg krisesentre for kvinner som har lidd samme skjebne som henne selv. I fjor var Mukhtaran Mai i Norge i forbindelse med Oslo Freedom Forum og holdt innlegg om sin kamp, et innlegg som kunne trengt mer spalteplass i norsk media. Samfunnet forventet at Melpomenen Mukhtaran skulle tie still og forsvinne fra verden. Slikt er forventningene for andre enkeltskjebner i samfunnet i dag også. Selv godt utdannede debattanter har uttalt at slike negative nyheter skader ”nasjonal ære” og burde ikke nevnes for ofte.

For kvinner i krigsherjede områder er situasjonen enda mer prekær. Afrika er i dag et levende eksempel på etnisk vold som har blitt historie i Europa (med unntak av en reprise av det tredje riket på Balkan). Kriger og konflikter om landområder og ressurser blant de forskjellige etniske grupper sør for Sahara har etterlatt seg uttallige massegrav og traumatiske hendelser for store deler av sivilbefolkningen. I tillegg er det en bevisst strategi fra overgriperen å sørge for å voldta kvinnene til sine motstandere. Resultatet blir i enkelte tilfeller barn som følge av voldtekt. Hvordan skal en fattig kvinne reagere når morsinstinktet ikke ønsker å kvitte seg med barnet, men hvor barnet er en direkte etterkommer av en overfallsmann? Hun sitter med et slikt dilemma for resten av sitt liv. Det er anslag på flere millioner voldtekter under den pågående konflikten i Kongo og i Darfur-regionen i Sudan. Veien er derfor lang for å kvitte seg med dette utbredte sosiale ondet.

En voksende trend i utviklingsland er omfavnelse av kvinnekvotering i den politiske administrasjonen. Denne trenden har vokst i samme takt som kvinner har blitt mer og mer økonomisk selvstendige på grunn av mikrokredittlån. I India har myndighetene lovpålagt alle folkevalgte lokalstyrer å ha representasjon fra minst 50 prosent kvinner. I Pakistan er det henholdsvis 60 og 10 mandater kvotert for kvinner og minoriteter i nasjonalforsamlingen som utgjør rundt 20 prosent av det totale antall mandater. I tillegg har mikrokredittlån gjort kvinnene på bygda i begge disse land samt Bangladesh og store deler av Afrika til selvstendige næringsdrivende. I mange tilfeller drives slike låneordninger av fattige kvinner selv. Sammen utdanner de hverandre i smarte løsninger og utvikler et tryggere samfunn for sine barn og familier.

I Saudi Arabia og Iran er det en voksende andel kvinner i forhold til menn som fullfører høyere utdanning. For de mest konservative fraksjonene av presteskapet i Teheran har dette lenge vært hodebry. Kvinner utgjør en stadig voksende del av arbeidsstyrken, og ikke bare innen tjenestesektoren, men innen allmennfaglige yrker som leger, ingeniører og økonomer. Trenden er den samme i Saudi Arabia og de andre oljerike gulfstatene. Prestene har med andre ord makten i dag, men tiden er ikke nødvendigvis på deres side. Muligens blir en av disse prestene hjerteoperert av en kvinne, mon tro om han ville endret sin oppfatning etter en vellykket operasjon.

På den motsatte siden, i sekulære land som Tyrkia og Tunisia har hodesjal blitt stadig mer utbredt på universiteter de siste tiårene. Trenden er den samme blant land i Nord Afrika hvor myndighetene har favorisert sekulære studenter, mens verdikonservative eller praktiserende studenter har vært i disfavør. Den konservative mannsdominerte holdningen på bygda har uttrykt motstand mot at kvinner studerer. Hodeslør har på denne måten blitt et politisk opprør mot autoritære og diskriminerende myndigheter, men samtidig også et rop om reform blant religiøse og konservative lærde som ikke lenger kan fortsette å være en gutteklubb. Tross alt så var det i middelalderen flere tusen anerkjente kvinnelige lærde som nøt respekt innen det akademiske muslimske miljøet. Myten om at en religiøs Melpomene ikke kan delta for fullt i det moderne samfunnet brytes, men fortsatt er det flere tonn marmortak å knuse.

Det finnes i dag flere organisasjoner som jobber for kvinners rettigheter i utviklingsland, men få som virkelig går inn på kjerneproblemet som svekker kvinner i samfunnet. CARE er en global frivillig organisasjon som prøver å bekjempe fattigdom. Deres primære mål er å gjøre fattige kvinner økonomisk selvstedige, kun da vil barna kunne få utdanning og dermed er hele slekten hevet ut fra fattigdommen, det betyr ikke at den fattige mannen ikke er ansvarlig eller stikker fra ansvar. Men mannen alene kan ikke brødfø en familie, og enker kan heller ikke ha handikap når mannen er drept i krigshandlinger. En økonomisk selvstendig kvinne vil også ha mulighet til å eie egen eiendom, noe som er svært viktig for hennes sikkerhet og ikke minst verdighet som menneske. Vår enkle støtte kan være i form av finansiell bidrag for det viktige arbeidet organisasjonen tar seg av.

CARE har i forbindelse med kvinnedagen i år listet opp ti myter som brytes av kvinner fra den mindre heldige delen av verden. Blant disse er det en myte om at likestilling for kvinner kommer på bekostning av menn. Denne myten trengs å brytes ikke bare i utviklingsland, men også her hjemme, i Europa.

Advertisements

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out / Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out / Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out / Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out / Change )

Connecting to %s

%d bloggers like this: