Qunfayakoon

Atter en Konge

In Middle East on 22. February 2011 at 00:43

Artikkelen er også publisert hos Dagsavisen’s portal for debatt Nye Meninger

Senussi dynastiet har røtter fra Senussi ordenen som dominerte store deler av Nord-Afrikas sosiale og religiøse liv fra tidlig 1800-tallet. Bevegelsen blandet sammen datidens nymote en puritanisk tolkning av religionen sammen med en tradisjonell gnostisk (Sufi) islam. To grupper som tradisjonelt har vært motpoler, men som under Senussi ordenen ble en forenklet form for islam og noe som ble omfavnet av Nord-Afrikas berber og arabiske stammesamfunn.

Etterkommerne av ordenens grunnleggere fortsatte misjonsarbeidet og etablerte såkalte Zawiye (Oaser) langs handelsruter fra Egypt til Marokko. Disse Oasene utviklet etter hvert seminarer som inneholdt både religiøs og verdslig utdanning. I tillegg organiserte lederen for Senussi ordenen opprør mot kolonimaktene i regionen, henholdsvis Engelskmenn, Frankrike og mest av alt Italia. Under annen verdenskrig samarbeidet datidens Senussi leder Sayyid Muhammad Idris Senussi med de allierte mot Italias okkupasjon av dagens Libya og Nord-Afrika. Den moderne staten Libya har sitt fundament i Senussi dynastiet som samlet de tre delene av landet henholdsvis Cyrenaica, Tripolitania og innlandet Fezzan. Idris ble kronet til konge, men ble satt til side av Oberst Muammar Gaddafis kupp 1. september 1969. Gaddafi har sittet med makten siden den gang, Idris døde i Egypt mens hans grandnevø Kronprins Muhammad Senussi sitter i dag i London og gjør krav på tronen i Tripoli.

King Idris and Winston Churchill in 1962

Den store sosialistiske folkelige Libyske arabiske demokrati som landet heter offisielt har de siste dagene havnet under kryssilden for folkelig sinne. Libya grenser både til Tunisia og Egypt, to land som gjennom de siste måneders modige protester har blitt kvitt symbolene på tyranni. Folket i Libya trengte nettopp slike eksempler for å stå selv opp mot sin egen tyrann og bryte fryktbarrieren som så effektivt ble satt i verk når Gaddafi kom til makten.

Likevel er hvert land i regionen særegent. I Libyas tilfelle er det ikke fattigdom eller inflasjon som er årsaken til opprør. Landet har store olje og gassforekomster, noe som gir statskassen råd til å gi innbyggerne subsidier på bensin og matvarer (selv om subsidiene er redusert noe de siste årene). Landet har også et effektivt skolesystem og har regionens høyeste rate på lese- og skriveferdigheter. Veinettet og den generelle infrastrukturen er også i bedre stand enn nabolandene. I tillegg har Gaddafi åpnet landet for utenlandske investorer siden 90-tallet hvor blant annet Exxon og Royal Dutch / Shell Group (og Statoil) deltar på lik linje med den italienske oljegiganten ENI i oljeutvinning. Europas stormakter ønsker å avlaste sitt avhengighetsforhold til Russisk gass ved å ha økt import av petroleumsprodukter fra landene i Nord-Afrika og har derfor gjort sin interesse kjent for styresmaktene.

Inntjening fra oljeeksport står for sjokkerende 95 % av landets eksportinntekter og rundt halvparten av landets bruttonasjonalprodukt. Det nasjonale oljeselskapet NOC har med flere datterselskaper stålkontroll på utvinning og konsesjoner. Oljen benyttes blant annet til å skape stammeallianser og kjøpe venner blant disse (venner som er til salgs, er ikke nødvendigvis lojale). Slikt har Gaddafi overlevd over 40 år ved makten, og slikt har rikdommene bidratt til omfattende korrupsjon og nepotisme. Likevel for å forhindre at landet blir for avhengig av olje har foredlingsindustri relatert til metaller og jordbruk også blomstret de siste årene, noe som har gitt landet en voksende industri og servicesektor, sistnevnte har turisme som dominant faktor.

Men halvparten av landets innbyggere er under 15 år og landets innbyggertall vokser i rekordfart. Nok boenheter i storbyene langs kysten og nok jobber i samme takt har ikke vært mulig for myndighetene å skape. Den offisielle arbeidsledigheten er på rundt 21 %, den reelle er nok mye høyere. I tillegg er det frustrasjon blant unge nyutdannede menn og kvinner, samt jobbsøkende innflyttere fra landsbygda på jakt etter stabile inntektskilder. Små protester allerede de første ukene i 2011 og den Tunisiske diktatorens fall fikk Gaddafi til å love 24 milliarder dollar til nye boliger for innflytterne. Nettopp her ligger årsaken til opprør i Libya, i tillegg har folkelig opprør styrket landets aktivister som har siden Gaddafis kupp kjempet for demokratiske reformer og en grunnlov (landet har ingen grunnlov, det følger diktatorens personlige filosofi). Gaddafis oppførsel de siste årene som å vandre rundt med en krone, et septer, omtale seg selv som Kongen av alle Konger og planlegge et dynasti har ikke redusert folkets misnøye, spesielt blant andre klaner og stammer. Hans brutale nedslakting av enhver opposisjon på 80 og 90-tallet er også en side som samfunnet er lei av å være vitne til.

Demokratiforkjemperne har siden 80-tallet prøvd å myrde og kuppe Gaddafi, nå tør de igjen å komme ut i gatene med tusentalls ungdommer som støttespillere. National Conference for the Libyan Opposition (NCLO) er en allianse av syv partier (per i dag 3, men dette kan fort endre seg) formet i 2005 og ledet av National Front for the Salvation of Libya (NFSL). Front partiet ledes av Ibrahim Abdulaziz Sahad tidligere militær offiser og diplomat og muligens en potensiell fremtidig Statsminister i landet hvis opprøret blir en revolusjon og Gaddafi blir satt på rømmen eller under giljotinen.

Hittil har den sterkt autoritære diktatoren vist uten å nøle hvorfor Libya fortsatt er ledet av en maktsyk despot. Det er rapportert om rundt 400 sivile dødsfall, drept under skarp ild og granater på direkte ordre fra ”Kongen over alle Konger”. Selv jagerfly ble satt inn mot borgerne hvorpå store mengder med folk ble sprengt i filler. To jagerpiloter deserterte til Malta mens det er rapportert til nyhetsbyråene at minst to militære divisjoner har gjort mytteri og tatt opprørernes side. Slikt har de østlige delene av landet, det historiske Cyrenaica glippet vekk fra Gaddafi. Ørkenområdene som omfatter det sørlige Cyrenaica og Fezzan er bebodd av berbiske og arabiske stammer, disse har også gitt klare uttrykk for at Gaddafi burde gi opp, det er til og med truet med å stoppe oljeeksport til Europa hvis dette ikke skjer (noe som får oljeprisen til å stige til 104 dollar fatet, høyeste nivå siden finanskrisens inntog). Par ambassadører og en minister har også resignert, det kan forventes at flere vil gi sine oppsigelser de nærmeste dagene. Ironisk nok ser det ut til at landet blir ”befridd” på samme måte som det ble samlet av Idris Senussi mot Benito Mussolini under annen verdenskrig.

Men så kommer det ofte stilte spørsmålet, hvem skal etterfølge en absolutt leder når tiden er inne? Kan en politisk leder holde dette stammesamfunnet samlet? Svaret ligger i lederen for NFSL, Ibrahim Abdulaziz Sahad, men han er ikke en apolitisk skikkelse, her vil nok islamske, sosialistiske, nasjonalistiske og føydale grupperinger ha store ønsker om å delta i maktfordelingen. En samlende skikkelse for et demokratisk Libya vil ironisk nok bli Kronprins Muhammad Senussi. Prinsen er også leder for den religiøse Senussi ordenen som har stor tilslutning blant de mektige stammene, i tillegg ligger det en form for nasjonal identitet bak den kongelige tittelen noe som er nødvendig for å bygge opp en felles tilhørighet og lojalitet til landet. Kronprinsen selv har ytret ønsker om et demokratisk Libya og er villig til å delta i prosessen hvor folket får bestemme om det ønsker et konstitusjonelt demokrati eller en republikk.

Et mulig bevis på folkets ønske kan være det tidligere flagget til Libya som stadig blir brukt i demonstrasjoner landet over. Flagget er representert med tre horisontale striper i rødt, svart og grønt som hver og en representerer de tre historiske områdene landet består av, i midten er det en måne og stjerne som representerer kongen og Senussi ordenen. Dagens flagg er helgrønt noe som fort kan gi assosiasjoner til at kun den ”grønne” delen av landet er representert i flagget og dermed diskriminerer de andre delene.

Men en slik utvikling skjer ikke uten videre. Gaddafi er villig til å bruke alt av midler for å holde makten, selv om det skulle innebære å erklære krig mot sin egen befolkning. I tillegg er ikke Libyas militær så strukturert som det er å forvente av militære styrker. Kupp og kontrakupp kan fort oppstå under maktvakuumet som oppstår og da er det viktig at det folket har gjort seg fortjent til, faktisk blir satt ut til live, nemlig et fritt samfunn hvor frie valg og universelle rettigheter råder. Landene i regionen har i tillegg en stor utfordring rundt det å skape en levedyktig partipolitisk kultur og utviklingen av et sivilt samfunn som respekterer en fremtidig grunnlov.

Hvis det i tillegg viser seg at korrupsjon ikke minker og at arbeidsledigheten ikke reduseres under en fremtidig demokratisk leder vil folkelig misnøye gå utover disse lederne. Folket vil dermed forakte demokratiet og vil lete etter alternativer som radikale islamister eller konspiratoriske generaler. Den onde spiralen vil igjen svinge seg rundt i regionen og kun elendighet vil komme ut av noe slikt. Det er derfor et stort ansvar på skuldrene til de som vil forvalte makten i det nye Tunisia, Egypt og forhåpentlig snart Libya, ikke bare skal de lede en regjering, men de skal faktisk bygge en institusjon som er brutt ned av flere tiår med despotisk og tyrannisk styre.

Den propaganda som har florert blant høyreradikale i Europa om radikal islamistisk overtakelse hvis demokrati får inntreden i Midtøsten har blitt motbevist på det tydeligste av demonstrantene i regionen. Ikke bare står forskjellige religioner og sekter sammen for reformer, men det er en klar dominans blant nasjonalistiske og sosialdemokratiske organisasjoner i disse bevegelsene hvor religiøse grupperinger utgjør en støttefaktor. Men tydeligst av alt, ikke bare har de religiøse gruppene kjempet for demokratiske reformer, men terrororganisasjoner har tapt terreng blant ungdommen som har fått nye måter å uttrykke sin frustrasjon på. Nemlig å kjempe for demokrati. Vi må ikke la våre prinsipper om demokrati gjelde for enkelte utvalgte. Hamas, Geert Wilders Frihetsparti og SverigeDemokratene er en konsekvens av demokrati, men en liten pris å betale sammenlignet med en Mugabe, Lukashenko eller Gaddafi på toppen.

Advertisements

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out / Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out / Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out / Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out / Change )

Connecting to %s

%d bloggers like this: