Qunfayakoon

Evolusjon før revolusjon

In Middle East on 4. February 2011 at 10:18

Artikkelen er også publisert hos Dagsavisen’s portal for debatt Nye Meninger

Egypt har i den siste perioden både skremt norske ferieglade turister mot haiangrep og fascinert nordmenn med de voldsomme protestene mot den aldrende presidenten Hosni Mubarak, hvis 30 år langt styre ser endelig ut til å komme mot en slutt.

Med inspirasjon fra hva som skjedde i Tunisia ønsker flere land i Midtøsten å få til en overgang til demokratisk styre. Bevegelsene organiseres gjennom sosiale medier som Facebook og Twitter og ledes som oftest av unge menn (og kvinner) under 30 år, med utdannelse og uten jobb eller gode fremtidsutsikter. Med på protestene deltar store masser med enkeltindivider uten noen form for politisk tilknytning for å demonstrere mot økte priser på strøm og bensin. Til sist kommer etablerte politiske partier og grupperinger diltende etter for å gi slike bevegelser sine kjennemerker og dermed sikre seg fremtidig makt. Sistnevnte gruppe vil sannsynligvis få ønsket sitt oppfylt, det vil ikke ungdomsaktivisten, middelklassen eller den fattige arbeideren som lever fra en hånd til flere munner å mette.

Tunisias ekspresident ble det første offeret for folkelig krav. Senere har det fulgt med regjeringsskifter i Egypt og Jordan uten at den ”virkelige” lederen har blitt byttet ut. Andre land i regionen har også opplevd protester og har gjort noe som Mubarak var veldig sent ute med å gjøre. Den algeriske lederen opphevet unntakstilstandslovene og gjeninnførte grunnloven. Libyas diktator Muammar al-Gaddafi reagerte raskt med å love ekstra boenheter til stadige innflytere til storbyer samt økonomisk utvikling. Emiren av Kuwait har lovet matrasjoner for hele landet i en periode på 1 måned. Presset ser ut til å merkes på øverste hold.

Men for enkelte land virker det som om styresmaktenes reaksjoner var for sene. Jemen og Egypt er to hete temaer i disse dager, men Jordan, Algerie og muligens vil Syria også bli aktuelle i ukene som kommer. Like synkront vil det også fra lederne i disse landene komme lovnader om flere demokratiske rettigheter, snarige valg og subsidieordninger på konsumprodukter. Men hvordan kan land med skyhøye utgifter til det militæret, mesterskap i korrupsjon og lite effektivt skattesystem love alt dette og mer til folket? Og vil dette være noe som et etterfølgende demokratisk styre virkelig kan utføre?

Svaret er klart nei. Hvis regimene skiftes ut over natten med et demokratisk styre vil landene være preget av politisk ustabilitet med politiske uenigheter og korte regjeringsperioder. Med andre ord, ingen effektiv løsning på å få bukt med høy inflasjon og svak inntjening til statskassen og dermed til folkets velferd. Dette må slett ikke tolkes som en støtteerklæring til en Mubarak, Gaddafi eller Assad. Tvert imot, disse autoritære lederne har blitt symbolet på folkets elendige situasjon dermed burde fjernes umiddelbart. Men en fjerner nettopp kun symbolet og ikke det reelle problemet.

Den virkelige diktatoren ligger hos den rike oligarkiske handelseliten som har gjort seg rik på bekjentskap med diktatorer og omfattende korrupsjon. Men mesteparten av ansvaret ligger hos de militære styrker i de fleste land i regionen. Å få bukt med denne gruppen kan være krevende og ofte slår forsøk på å vise generalene til deres brakker vekk fra presidentpalasser feil. Sikkerhetsstyrkene i Midtøsten og spesielt araberlandene har også en historie med liten respekt for høyere grader. Gaddafi var jo bare en Kaptein i rang når han styrtet både den libyske kongen og de øverstekommanderende for militære styrker i 1969 (Sittet med makt siden den gang!). Det kan godt hende at disiplinen innen militæret i de arabiske landene har forbedret seg, men likevel har offiserene i de militære styrker vært ved makt i så lang tid at en normal tilværelse som soldat ikke akkurat frister. Og hva er vel grunnloven annet enn blekk på papir for dem i kaki uniform?

Et overgangsstyre i Egypt (og over en periode i andre land i området også) vil måtte tilby folket billig brød og andre basis konsumprodukter, samt nok strøm for lokale industrier, billig nok bensin for transportnæringen og økte lønninger. Med et oppblåst innenriksdepartement (med over 1,7 millioner ansatte, som soldater og spesialstyrker) i Egypt er ikke dette mulig. Men med en reduksjon i militære utgifter og dermed oppsigelse for en god del soldater vil utløse generalenes vrede og gi enda høyere arbeidsledighet. Noe som igjen skaper mer folkelig sinne. Hvis arbeidsledigheten i tillegg er på over 20 % og med en omfattende svart økonomi er det ikke sikkert at et overgangsstyre vil kunne subsidiere billigere bensin eller brød heller. Her vil det være nok med å kunne betale gjeldsterminen i tide og spesielt rentene på gjelden (Selv USA sliter med dette, hva er Egypt, en bistandsmottaker i sammenligning?). Løsningen ligger i evolusjon.

En evolusjon eller transformasjon fra autoritært styre til folkelig demokratisk styre er nødvendig. Hvor lang periode en slik prosess vil ta vil være usikkert fra land til land. Jemen for eksempel er på brinken av balkanisering, mens Libya styres etter stammeallianser og tradisjoner. Egypt har et stort potensial til å bli en foregangsnasjon som et egenutviklet demokrati i et slikt tilfelle. Landet vil trenge en periode med et militært-sivilt styre hvor en konstitusjonell nasjonalforsamling enes om en mer demokratisk grunnlov. I en slik prosess vil konsensus nås mot denne grunnloven og dermed blir det gitt en nasjonal autoritet til dette papiret med blekk på. I en slik periode vil også politisk aktivisme bli styrket og politikerne vil få erfaring med å bidra med i den lovgivende prosessen og drive frie valgkamp. Velgeren vil også i en slik periode kunne skille mellom politikerne etter deres evner og egenskaper noe som er viktig for å bringe kompetente folk til å styre landet.

Med en gradvis styrking av den demokratiske delen av et overgangsstyre vil den militære biten svekkes og folket endelig få et stabilt styre uten noen form for dramatikk. Endelig vil det kunne bli mulighet for å lansere langsiktige planer, kutte militære budsjetter, øke utdannings og helseallokeringer samt gjøre landet til ikke bare en råvareprodusent men også skape en foredlingsindustri for dermed å bidra til verdiskapning og fremvekst av en arbeiderklasse. Hadde det ikke vært et tegn på suksess med en koptisk kristen Boutros Boutros-Ghali som symbolsk president med en samlingsregjering bestående av alt fra venstreradikale til høyreradikale politiske partier og grupperinger i samarbeid med forretningseliten og de militære?

Motstanderne av en slik løsning vil være skeptiske. Spesielt ligger det et uromoment ved om militæret eller autoritære ledere vil la demokratiske institusjoner vokse frem med tiden eller ikke. Svaret ligger i den titalls millioner dollars støtte Bush og Obama administrasjonen har pøst på til demokratiske bevegelser i Egypt. Vestlige land med USA i spissen har et ansvar om å påse at ”evolusjonsprosessen” fra et autokratisk styre til demokratisk foregår jevnt og trutt og dermed også legger insentiver og styrker de demokratiske elementene i overgangsforholdet. Dette er billigere enn å måtte hanskes med ustabile stater. Dessuten, så kan dette bli en tilbakebetaling til befolkningen for det USA har tillatt av diktatorer i regionen, det kan muligens bli tilgitt av en fremtidig demokratisk Midtøsten.

En annen gruppering vil være kritisk til kutt i militære utgifter. Spesielt i relasjon til konflikten mellom Israel og Palestina. Men så kan en spørre seg om Egypt og andre naboland i det hele tatt har gjort noe godt for palestinerne med sine styrker gjennom 4 kriger med Israel. Hadde det ikke vært for Arabisk klumsete aggresjon og brutalt nederlag, ville Palestina i dag ikke sitte med mikroskopiske enklaver av det som engang var allokert som deres land. Den beste måten disse landene kan gjøre det godt igjen mot palestinerne på er å støtte deres administrasjon finansielt for å styrke institusjoner. I tillegg kan en faktisk høre på palestinerne, istedenfor å diktere egen politikk ovenfor dem! Mange Palestina-sympatisører er rede til å kjempe ned til siste palestiner, utenom palestineren selv som ønsker seg et verdig liv.

Samtidig er det all honnør til ungdommen og den daglige streberen som har lagt frykten bak seg og gått ut i gatene for å kreve sine rettigheter og et bedre liv. Under slike forhold er det ofte noen kynikere som utnytter situasjonen, slikt som plyndring av Egypt sine historiske skatter og organisert plyndring og voldtekt av privatpersoner. Ved fravær av politistyrker har egypteren selv gått ut i gatene og organisert nabovakt. Hvis demonstrantene med en slikt solidarisk ånd klarer å holde lov og orden noenlunde under kontroll er det både stor respekt og lys fremtid i møte for en rettsstat i Midtøsten. Vårt ansvar ligger i å støtte den demokratiske bevegelsen (og ikke nødvendigvis enkeltgrupper), men mest av alt vise solidaritet med deres lidelser og i ettertid glede seg med dem i deres suksess.

Klarer den folkelige reaksjonen å skape en vellykket overføring av makt gjennom en transformasjonsperiode, vil det også hjelpe på å bryte noe som omtales av forfatteren Samir Kassir som Den arabiske verdens ulykke Det er en kort beskrivelse av den elendighet og nederlag befolkningen sitter med i regionen siden kolonitiden. En ny følelse av selvtillit, uovervinnelighet og sikkerhet samt håp om en lys fremtid vil gi regionen ildsjeler som kan bygge om sine land og regionen til å bli et hegemoni for demokrati og frihet. Slikt vinnes stemmeretten som vi i vesten altfor lett tar for gitt.

Advertisements

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out / Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out / Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out / Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out / Change )

Connecting to %s

%d bloggers like this: