Qunfayakoon

Fra selvbrenning til politisk brann

In Middle East on 30. January 2011 at 01:20

Artikkelen er også publisert hos Dagsavisen’s portal for debatt Nye Meninger

Det skulle en brennende berber til for å velte det 23 år lange styret til den tunisiske diktatoren Ben Ali. I det etterfølgende har flere lignende hendelser skjedd over hele Midtøsten. Spesielt gjelder det Egypt, Jemen og Jordan, men overraskende nok er selvbrenning også blitt registrert i Romania. Nå er ikke dette et nytt fenomen, i lang tid har det vært enkeltepisoder hvor folk setter fyr på seg selv i protest mot autoriteter og deres vanstyre. Men akkurat som at skokasting plutselig fikk en renessanse etter episoden i Baghdad, likeså har selvbrenning nå blitt en form for trigger for folkelig opprør.

Midtøsten er et komplisert og fascinerende verdenshjørne. Her finnes moderate sekularister som støtter seg på tvang og autoritært styre, mens politiske islamske bevegelser skriker om demokratiske rettigheter. Kun ytterst få land i regionen er folkevalgte demokratier, men disse er også enten på vei til å bli autoritære eller kan klassifiseres som hybrid regimer. Israel, Tyrkia, Irak og Libanon er de eneste landene i området som har holdt frie direkte valg til nasjonalforsamlinger og hvor regjeringer dannes basert på folkets vilje. For øvrig er det dynastier fra tidlig 1900 tallet eller kuppmakere fra etter krigstiden som styrer skuta i området.

Saudi Arabia, Jordan, Kuwait, Qatar, Bahrain, Emiratene, Oman og Marokko har alle kongelige dynastier som alle nyter gode relasjoner til tidligere kolonimakter og USA. Egypt, Jemen, Algerie og inntil nylig Tunisia er land hvor USA og Sovjet har støttet diktatorer som har sittet i flere tiår med makt. Libya og Syria har vært i disfavør av USA i lange perioder, men relasjoner ser ut til å normaliseres da behovet for samarbeid er gjensidig. Da diktatorene ikke blir styrtet av massene og de begynner å dra på åra blir arvtagere, som oftest deres sønner gjort klare for å ta over skuta. Slikt skjedde i Syria da Bashar Al-Assad tok over som landets president etter sin fars død, lignende planer ligger klare for Egypt, Jemen og Libya.

Med autoritært lederskap kommer brudd på menneskerettigheter. Enhver kritikk mot lederskapet blir nøye forfulgt og straffet. De hemmelige sikkerhetstjenestene er ofte ledelsens forlengede arm som holder befolkningen nede ved frykt. I etterkrigstiden har sosialistiske bevegelser blitt slått ned på med velsignelse fra Amerika, noe som har ført til økt tilslutning til den andre løsningen, ekstreme religiøse militante organisasjoner. I tillegg har det tidvis vært demonstrasjoner som alle har blitt brutalt slått ned på, i Algerie er det selv blitt en rutine å ikke skape martyrer, slå ned på mobilisering samt å gi etter for enkelte krav i en periode. Slike demonstrasjoner har imidlertid kun vært lokale og ikke fått den støtten disse trengte fra opposisjonelle partier. En annen faktor har også vært de mange opposisjonspartienes rivalisering seg imellom, både på tvers av ideologisk ståsted og internt i sine egne rekker. Dette har sviktet en samlet demokratisk bevegelse i regionen, inntil den unge arbeidsløse Mohamed Bouazizi tok fyr på seg selv.

Høye priser på basisprodukter som korn, sukker, matolje og drivstoff med en kombinasjon av høy arbeidsledighet, et gjennomkorrupt system og manglende boliger for tilflyttere til storbyene har resultert i en gradvis økning av protester fra den gjennomsnittlige innbyggeren (oftest unge desperate arbeidsledige menn). Etterfølgende redusert konsum fra Europa og USA etter finanskrisen førte til redusert inntekt på eksportvarer. Men på den annen side har feilslåtte avlinger på grunn av vær og katastrofer ført til skyhøy inflasjon på korn, sukker og andre basisprodukter. Når storparten av Midtøstens befolkning overlever fra hånd til munn under slike forhold er det ikke rart at yngre mer frustrerte deler av befolkningen reagerer. Det er nettopp en folkelig reaksjon uten noen formell leder eller agenda som nå brer sine bølger over hele området.

Med på protestmarsjene følger nå tidligere undertrykte grupperinger som demokratiforkjempere, arbeiderbevegelser og konservative religiøse organisasjoner. Med et folkelig engasjement har opposisjonen nå endelig klart å enes om å danne en felles plattform. I Tunisia krever opposisjonen fortsatt at overgangsregjeringen går av, mens den er noe splittet i sosialistiske og religiøse bevegelser i Algerie. I Egypt har selv den nylige terrorutsatte kristne koptiske grupperingen vært med på protestene. Det er til og med rapportert om at Kopterne holdt vakt, mens muslimske protester skulle be. Slike handlinger har begynt å skape et symbolsk bilde av en felles egyptisk identitet hvor alle deler felles gleder og sørger. Når den egyptiske presidenten Hosni Mubarak sender inn sikkerhetsstyrker for å slå ned på protester og opprør så er det vanskelig for styrkene å skyte sine egne. I enkelte tilfeller har styrker stått passivt og observert begivenhetene.

Men en skal være naiv og tro at folkelig opprør vil skape et regimeskifte i Egypt. Forsvarsminister og tidligere øverstekommandør for de militære styrker Mohamed Hussein Tantawi er personen som kan velge å avsette sin sjef og lede et overgangsstyre frem til et fritt demokratisk valg. Andre kandidater innen sikkerhetsapparatet er sjef for landets mektige etterretning EGID, Omar Suleiman som nå nylig også ble valgt til landets visepresident. Hosni Mubarak hadde opprinnelig planlagt å la sin sønn innta denne posisjonen, men kontaktnettverket til sønnen er ikke sterkt nok til å kunne få ham til å bli en levedyktig etterfølger, og det er rapporter på at sønnen og familien allerede har flyktet landet.

Hos opposisjonen prøver Mohamed ElBaradei å trone lederskapet til protestene ved gi det et samlende ansikt, andre mulige kandidater er leder for Kefaya (Nok!) bevegelsen Ayman Nour og leder for den Arabiske Liga, Amr Moussa. ElBaradei leder en nasjonal samling som består av både liberale og konservative politiske partier, i tillegg følger det med en stor gruppe med skuespillere, forfattere og andre politiske og demokratiske aktivister. Lykkes ElBaradei å bli like populær hjemme som ute i verden kan protestene koordineres og styres til å vare lenger. Slagordet for denne bevegelsen er forresten så obamaisk som ”Together we will change” (sammen skaper vi forandring). Men igjen må det ikke glemmes at det er den unge egypteren ved hjelp av sosiale medier som har vært hovedkraften bak demonstrasjonene, blir ikke denne massen inkludert i fremtidige demokratiske forhandlinger vil de unge igjen føle seg utestengt og enda mer frustrerte.

Uansett hvem som blir etterfølger (enten ved valget i november i år eller ved en omveltning i dag), vil det være en stor oppgave å kunne få bukt med inflasjonen. Årsak nummer en er jo nettopp høye priser på matvarer, folket vil ikke ha tålmodighet for 5 årsplaner eller andre langsiktige prosjekter. I tillegg vil en fremtidig demokratisk valgt leder trenge gode relasjoner til landets forretningselite. Denne gruppen befinner seg utenlands etter å nylig ha flyktet landet i sine private jet til Europa og Gulfen. Paradoksalt vil en fremtidig leder måtte knytte relasjoner til nettopp denne oligarkiske og korrupte eliten, samt militæret som har garantert Mubarak sine over tre tiår med makt. Dermed vil symbolet på korrupsjon (og dermed folkets sinne) fortsatt nyte innflytelse, noe som kan resultere i kontrarevolusjoner. Dette er høyst aktuelt når folket vet at det nytter å møte opp i gatene, men dette er også et sikkert tegn på varig ustabilitet i en lang tid fremover.

Nettopp her kommer demokratiene i vesten inn i bildet. Spesielt trenger Europas innvandrerfiendtlige partier og organisasjoner å være i frontlinken for å fremme demokratisk støtte samt økonomisk hjelp for å unngå at et kollapset Egypt ikke skaper en flyktningskrise. Europeiske ledere har gitt positive signaler, men disse har ikke vært tydelige nok. Mubarak nekter å gå av dels på grunn av sin støtte blant sterke stater som Storbritannia, Frankrike og USA. Obamas visepresident Joseph Biden nektet i et intervju å kalle Mubarak for en diktator. Samtidig har amerikanske myndigheter pøst på med millioner av dollar til egyptiske demokratiske bevegelser, i uoffisielle sammenheng har Mubarak også fått hørt mer og mer tydelig at han bør løsne opp for demokratiske reformer. Men med en historisk stor gjeld har ikke USA mye midler igjen til å fremme demokrati på fremmed jord. Demokratiforkjemperne er dermed overlatt til seg selv. Bør vi sitte stille som passive deltagere i et slikt historisk øyeblikk? Har vi tid til å rettferdiggjøre passivitet med konspirasjonsteorier om at Det Muslimske Brorskap vil komme til makten og senere vil islamisere Europa?

Det Midtøsten i disse dager opplever vil bli historisk. Faller den egyptiske diktatoren er det kort prosess i det ustabile og lutfattige Jemen. Mer trenger ikke diktatorene i regionen å forstå før de tillater flere demokratiske rettigheter som fri presse, bortfall av unntakstilstand og rett til å drive politisk virksomhet. Mens de arabiske kongedømmene ikke vil oppleve så store protester på grunn av allerede sakte steg mot et konstitusjonelt monarkisk system vil fokuset i hovedsak gå mot Syria, Libya og Iran. Det har siden de iranske protestene i sommer 2009 vært misnøye mot Ahmadinejad fra hans egne rekker. I tillegg følger det en stor prisoppgang på drivstoff og andre basisprodukter på grunn av at subsidieordningene er fjernet på disse varene. Folkelig misnøye vil eventuelt kulminere i at Ayatollah Ali Khamanei vil få Ahmadinejad fjernet i håp om å roe ned massene.

Budskapet til oss europeere er enkelt. Arabere og berbere, muslimer og kristne i Midtøsten er like mye opptatt av grunnleggende verdier som demokrati, menneskerettigheter og ytringsfrihet som oss. Befolkningen i området ønsker like mye å tjene til livets opphold og gi sine barn en god utdannelse og fremtid som oss privilegerte i vesten. Så hvorfor skulle ikke vi skape et solidaritetsforhold til demokratiforkjemperne lik som vi gjorde med solidaritetsbevegelsen bak jernteppet i Øst-Europa? Kan vi alle enes om at i dag er vi alle egyptere?

Advertisements
  1. […] ønsker demokrati, økt representasjon i nasjonens beslutninger. Men mye av protestene skyldes mangel på arbeid og høyere priser på matvarer og konsumprodukter. Spørsmål er, kan dette […]

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out / Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out / Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out / Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out / Change )

Connecting to %s

%d bloggers like this: