Qunfayakoon

Veivalg

In Israel-Palestine on 31. December 2010 at 17:39

Artikkelen er også publisert hos Dagsavisen’s portal for debatt Nye Meninger

Igjen prøvde USA å megle mellom de stridende parter og igjen falt forhandlingene på grunn av manglende oppfyllelse av fundamentale krav begge sidene hadde satt på bordet. Israel ville ikke utvide byggestansen på vestbredden og de palestinske selvstyremyndighetene har ikke representasjon fra Hamas, valgvinner fra 2006 og dermed heller ingen kontroll over Gaza stripen om det gjelder tilflyt av varer eller utflyt av raketter. Det at Barack Obama prøvde å gi Israel lukrative militære avtaler i bytte mot frys i bygging av ytterligere bosettinger hjalp heller ikke den konservative koalisjonsregjeringen ledet av Benjamin Netanyahu og hans Likud parti.  Reaksjonen blir at den palestinske presidenten Mahmoud Abbas fra Fatah og statsministeren Salam Fayyad fra det Tredje Alternativet velger å trekke seg fra direkte forhandlinger. Ballen ligger nå på Israels halvdel som ikke klarer å enes om videre steg i fredsforhandlingene.

Helt siden Israel ble opprettet har landet på dyktig vis klart å kjempe mot alle sine naboer i de store krigene som har påløpt som følge av dets veldige eksistens. Landet har ved hjelp av den jødiske diasporaen som sympatiserte med World Zionist Organisation (WZO) med tiden klart å skaffe seg sterke støttespillere. Først og fremst var det europeiske fagbevegelser som fulgte aktivt med i Kibbutz-bevegelsen, men denne rollen har gradvis gått over til den konservative og evangeliske kristne bevegelser i USA og Europa. Med slik assistanse ble Israel en levedyktig stat relativt raskt, mens palestinerne i samme grad ble flyktninger i sitt eget land og annenrangsborgere i naboland som mente å ha rett til å forhandle på deres vegne. Israel fikk nøytralisert Egypt og Jordan etter fredsavtalene i henholdsvis 1979 og 1994, fokuset ble dermed rettet mot Libanon og Syria i nord, hvor førstnevnte har lidd store økonomiske og materielle ødeleggelser etter en langvarig konflikt med Israel. Syria kan på sin side anses som en handlingslammet stat som kun kan støtte Hizbollah i en indirekte krig da deres viktigste partner Egypt ikke lenger ønsker militær intervensjon (i hvert fall så lenge Mubarak sitter ved makten).

Israel har derfor hatt ledige militære ressurser til å kjempe ned den palestinske kampen for egen stat helt siden 80-tallet. Med snikmord, interne palestinske uenigheter og brutal maktbruk har de suksessive israelske regjeringene klart å eliminere de store sosialistiske og nasjonalistiske bevegelsene blant palestinerne. Alternativet for palestinerne har da blitt å følge den religiøse bevegelsen ledet av Hamas for å kjempe for egen stat. Dette har kulminert i en radikalisering i retning religiøst ekstremisme som har skapt bevegelser som er radikale selv for Hamas å regne. Utviklingen ser imidlertid ikke ut til å endres og det er å forvente at med en hermetisk kontroll over Gazastripen av Israel og Egypt vil Hamas i lengden miste noe makt til andre væpnede religiøst ekstreme organisasjoner. Akkurat her har den palestinske statsministeren Salam Fayyad klart å komme med en god løsning.

Lik som Israel tidlig startet å bygge institusjoner med fiender på alle kanter har den palestinske administrasjonen den siste perioden begynt å bygge egne institusjoner som sikkerhetsstyrker, jobber, veier, skoler og sykehus. For Salam Fayyad er det ikke nok med å vente på at Israel gir grønt lys for statsdannelse, her trengs det å kjøre sitt eget løp slik at motparten blir nødt til å anerkjenne en stat i nærmeste fremtid. Hillary Clinton sa i august i år at en levedyktig palestinsk stat er fullt mulig innen et år. Dette som et resultat av kløktig diplomati for å bli anerkjent (lik som mange Latinamerikanske land har begynt å gjøre), kamp mot korrupsjon, økt sikkerhetsnivå som har ført til sikre investeringer fra utlandet og faktisk anvendelse av midler fra donorland i Europa og de arabiske oljenasjonene.  For å få bukt med den kroniske arbeidsledigheten trengs det jobber innen industri og tjenestenæring to områder som er i vekst. Imidlertid er arbeidsledigheten fortsatt rundt 25-30 % og det vil kreve flere arbeidsplasser, men mest av alt færre hindre fra israelsk side slik at økonomien får en naturlig vekst og kommer alle til gode. Det er verdt å nevne at Hamas har gjort noe tilsvarende på Gazastripen de siste par årene og det er å merke et visst oppsving i økonomisk vekst og nedgang i arbeidsledigheten. Men igjen, arbeidsledigheten er kronisk og den skaper desperasjon i befolkningen.

Per i dag er det et ønske fra den palestinske befolkningen om å skape et land ut fra 1967 grensen, det vil si Vestbredden, Gazastripen og det Østlige Jerusalem. For å få dette til å bli en realitet trengs det byggestand i bosettingene fra israelsk side. Disse bosettingene ble frem til 2005 bygd av palestinske arbeidere som fikk være sysselsatt og forsørget sine familier. Med andre ord høyst nedverdigende når flyktninger i egne land bygger koloniene til makthaverne for å kunne overleve. Men så er det slikt at økonomiene til begge disse landene er tett knyttet og hvis palestinerne lider økonomisk blokade så lider også israelske råvareimportører økonomisk tap. Snudd på hodet, hvis palestinerne nyter økonomisk vekst, vil Israel gjøre det samme. De arabiske nabolandene i regionen venter nettopp på en slik sjanse for å kunne formalisere sine relasjoner til Israel og samtidig gjøre slutt på en langvarig konflikt som har gitt økte tilstrømninger til ekstreme væpnede organisasjoner blant muslimer, kristne og jøder i regionen.

Maktbalansen i verden har endret seg etter bankkollapsen høsten 2008. BRIK landene (Brasil, Russland, India og Kina) har fremstått som vekstlandene i 2010. Kina som verdens nest største økonomi, største importør av olje fra Saudi Arabia (hvor USA har havnet på andre plass) og den desidert største kreditoren til USA og Europa for å dekke de finansielle underskuddene har nå klart å befeste sin posisjon som et land det er verdt å være venner med. Israel kan ikke for evig stole på like stor tilflyt av finansiell, politisk og militær hjelp fra USA da maktbalansen har vært til ugunst for vinneren av den kalde krigen. Kina har som kjennemerke at det ikke blander seg i staters interne forhold slikt som USA har som vane å gjøre. For Kina sin del er det mer økonomisk gevinst å hente fra de arabiske landene til motsetning fra Israel, og Kina har heller ingen moralsk eller religiøs tilknytning til Israel som gjør det pliktig til å komme landet til hjelp i nød. Israel er derfor nødt til å inngå forhandlinger som følger Sikkerhetsrådets resolusjoner innen rimelig tid. Noe som i første omgang krever frys i bosettinger på okkupert territorium.

Dette er ikke lett for Benjamin Netanyahu som er høyst avhengig av de høyreradikale og religiøse partiene Yisrael Beiteinu og Shas for å kunne fortsette som statsminister. Det er verdt å merke seg at disse to partiene kan enkelt bli erstattet med opposisjonspartiet Kadima og dets leder Tzipi Livni. Tzipi er omtalt som en mer villig partner når det gjelder fredsforhandlinger og skulle Netanyahu samt Arbeiderpartiets Ehud Barak bli seriøse om å forlate trøbbelmakerne for virkelig gå for en fredelig løsning av konflikten er det et godt scenario at en ny regjering kommer på plass bestående av Likud, Kadima og Arbeiderpartiet (pluss enkelte småpartier). Hvis man følger stemningen blant den gjennomsnittlige israeler er det en klar trend i retning om et ønske om en fredelig løsning. Den yngre garden har verken ønske om å delta i krig eller være en del av okkupasjonen, de ønsker rett og slett å leve sine liv som vi i Norge eller vesten lever. Tanken om at vestbredden er okkupert blir i økende grad delt av israelsk ungdom sammen med tidligere dominert påstand om at landet er en gudgitt rettighet. Den samme trenden er å finne blant palestinerne som er villige til å akseptere en israelsk nabo i bytte mot en nasjon i henhold til 1967 grensene. Det bør ikke foreligge tvil om at palestinerne er de reelle kompromissmakerne og at de er den lidende part uansett løsning det blir på konflikten.

Netanyahu uttrykte under de seneste direkte forhandlinger at områder de nåværende bosettingene okkuperte kunne bli byttet mot annet israelsk territorium. Den palestinske siden sa seg villig til med et bytteforhold på 1:1, mens israelerne ønsket å ha et lavere bytteforhold. I tillegg er landet som vil bli beholdt av Israel mer fruktbart enn det som er forslått å byttes. Spør et barn om dette er rettferdig og du vil få negativt til svar. Videre ønsker ikke Israel å gi rett til tilbakevending for palestinere som flyktet sine hjem når landet ble opprettet. Redselen blant israelske religiøse-nasjonalister er at den jødiske befolkningen vil bli i mindretall i en jødisk nasjon. Ideen om at landet er en jødisk stat er forsterket den siste tiden, til motsetning fra grunnleggeren av den sionistiske tenkeren Theodor Herzl sine ønsker om å skape en sekulær stat hvor både jøder og lokalbefolkningen levde side om side. Den sionistiske bevegelsen mente at europeiske jøder hadde rett til tilbakevending til det lovede land som de måtte flykte fra for flere tusen år tilbake, men samtidig skal flyktninger som rømte sine hjem for 63 år siden ikke ha samme rett. Når David blir Goliat, kan ikke Goliat forvente sympati ved å referere til sine dager som David.

Muren, blokaden, bosettinger og ulovlig okkupasjon er alle stridstemaer hvor Israel sitter med nøkkelen til løsning. Dette er også temaer som vil skape grobunn for flere rekrutter til væpnet opprør. Skal flere liv spares og skal hatet reduseres bør Israel innse at tiden ikke er på deres side. Det trengs ingen Wikileaks dokumenter for å forstå at Israel har hatt og fortsatt har utformell kontakt med de andre arabiske nasjonene, skulle imidlertid landet lykkes med å imøtekomme palestinernes legitime krav vil en formell kontakt med de arabiske naboene gi Israel sikkerhet om at det ikke lever under konstant press om utslettelse. Når det gjelder Iran vil landets supporterskare i Midtøsten minke så snart det ikke vil finnes en konflikt i regionen. Balansen i maktforholdet mellom Arabiske landene, Iran og Tyrkia vil gjenoppstå og det vil være naturlig å anta at den ellers så tolerante regionale kulturen vil florere til fordel for den stressede ikke muslimske minoriteten og befolkningen generelt.

2011 kan bli et vendepunkt for hvilken retning fredsforhandlingene skal gå. Skal Palestina gå alenegang med et isolert Israel, eller skal Israel henge seg på og nyte godt av resultatene?

Advertisements

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out / Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out / Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out / Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out / Change )

Connecting to %s

%d bloggers like this: