Qunfayakoon

Korsvei

In Norway on 19. September 2010 at 22:10

Artikkelen er også publisert hos Dagsavisen’s portal for debatt Nye Meninger

Oslo Fremskrittsparti, representert med leder Christian Tybring-Gjedde og styremedlem Kent Andersen delte sine frustrasjoner over Arbeiderpartiets angivelige kultursvik i en kronikk 26. august. Det påstås at norsk kultur forsøkes erstattet med flerkultur og Arbeiderpartiet settes til ansvar for denne påståtte utviklingen. I denne noe til tider hatske kronikken stilles Arbeiderpartiet tre spørsmål vedrørende forfatternes bekymring over en utvikling som ifølge FrP er ”Rotløshet satt i system. Idioti på lang sikt, og at det kan komme til å rive landet vårt i filler”.

Reaksjonene blir mange både for og imot og vi får et inntrykk av at Femskrittspartiet igjen har klart å bringe innvandring og integrering på dagsorden. Glemt blir den rolige og reflekterte debatten rundt etnisk segregerte skoler, utfordringer rundt de sosiale forskjellene i byen, gradvis fjerning av den likestillingshindrede kontantstøtten. Glemt blir andelen studenter med minoritetsbakgrunn i høyere studier (blant dem et flertall jenter) og at integreringen generelt sett går vel så bra ved at innvandrere i stadig større grad eier egne boliger (les Civita sin notat fra mars). Glemt blir ”Moa” i landslagsdrakten, Ishaq i bunad og Tajik som roser kristen misjonsvirksomhet. Frem kommer det stygge gamle spøkelset om en frykt for å miste landet, kultur og identitet til en usikker og mørk fremtid.

Jeg vil ikke kalle forfatterne av kronikken for rasister, men de vandrer i gråsonen og gjør det vanskelig å ikke bli oppfattet slikt. Det jeg ønsker er å reflektere rundt de tre spørsmålene som stilles av Oslo Fremskrittsparti til Arbeiderpartiet. Det presiseres at disse tankene tilhører et enkelt medlem i partiet og ikke er en offisiell uttalelse. Spørsmålene er som følgende:

  • Hva er galt med norsk kultur, siden dere er fast bestemt på å erstatte den med noe dere kaller flerkultur?
  • Hva er målet med å dolke vår egen kultur i ryggen?
  • Hvilket land bruker dere som rollemodell for det flerkulturelle eksperimentet?

Punkt 1. Det er flere premisser som er feil i spørsmålet. Det finnes ikke noe enhetlig ”dere” som truer noe enhetlig ”oss”. Folk som har samme landbakgrunn kan fint ha ulike interesser. Med for eksempel norskpakistanske politikere i omtrent samtlige norske politiske partier burde dette være åpenbart. Det er heller ikke slik at noen kan ”erstatte norsk kultur”. Kultur kan ikke erstattes av en plutselig ny nasjonalforsamling eller innvandring (uten at det er grunn til å tro at vi trues av dette). At kulturer under press tvert i mot styrkes, ikke går under, finnes det dessuten mange eksempler på. For eksempel blant europeiske jøder. Men vi lar det ligge. For norsk kultur er ikke truet. Norsk kultur erstattes ikke, vi bare anerkjennes en realitet at kultur er dynamisk og at impulser fra den globaliserte verden beriker vår norske kultur. Hadde ikke slike impulser blitt tatt imot ville for eksempel norske damer vært hjemme på kjøkkenet, og det er vi glade for at ikke er tilfellet. I tillegg absorberes den norske kulturen av våre nye landsmenn, ikke omvendt.

Neste spørsmål blir som å spørre om en har sluttet å slå sin kone, når en egentlig lever godt med sin kjære. Jeg ikke av den oppfatning at norsk kultur dolkes i ryggen. For at dette skal være tilfellet må blant annet budsjettallokeringen til kultur svekkes, ikke styrkes. Fremskrittspartiet er imidlertid kritisk til regjeringens løfte om at 1 % av statsbudsjettet skal brukes på kultur innen 2014.

Så til siste punkt. Arbeiderpartiet eller noe annet parti som har vært i regjering siden 70-tallet, har ikke drevet med noe eksperiment når det har tillatt arbeidsinnvandring med tilhørende rettigheter i Norge. Regjeringene sikret arbeidskraft hvor arbeidsinnvandrerne tok jobber mange etniske norske begynte å føle seg overkvalifiserte for. Når disse kulturene likevel ved tilfeldigheter er blant oss i Norge så har vi selvsagt gode eksempler å se frem til hvor forskjellige kulturer trives godt, som for eksempel New York, Istanbul og kanskje også Hamar. Selvsagt finnes det dårlige eksempler også, ikke minst forstedene i Paris og etnisk segregerte bydeler i Birmingham. Men jeg er av den oppfatning at i disse problemområdene er ikke etnisitet eller praktisering av forskjellige kulturer et fellestrekk, men heller mangel på arbeid, utdanning og som følge av dette økt rusmisbruk, vold, kriminalitet og frustrasjon. Arbeiderpartiet og egentlig samfunnet generelt ønsker at de som strever skal få hjelp til å bli selvhjulpne. I stedet vil FrP kutte i kvalifiseringsprogrammet som gir folk verktøy for å klare seg i arbeidslivet og i norskopplæring, som gjøre det mulig for innvandrere å bli integrert.

Oslo FrP er kanskje ikke tilfreds med svarene og kanskje er disse ikke gode nok, men nå kan det vel ikke sies at spørsmålene står ubesvart som det hevdes i kronikk nummer 2 fra 18. september med tittel ”Stø kurs mot Disneyland”. Sagt dette, kan vel jeg stille Oslo FrP noen spørsmål som kanskje trenger bedre avklaring.

Hvorfor er det liberalistiske Fremskrittsparti for å innskrenke grunnleggende rettigheter for nordmenn med minoritetsbakgrunn, når de selv ønsker minst mulig innblanding fra statens side i borgernes privatliv? Det er en erkjennelse at antall henteekteskap er på vei nedover for hvert år som går, men hvorfor skal ekteskap utenfor Norges grenser være forbudt ifølge FrP for pakistanere eller tyrkere når det ikke er problematisk å hente ektefelle fra Thailand eller Filippinene? Er ikke det en borgers rett ifølge Ekteskapslovens § 1b: å velge ektefelle så lenge tvangsekteskap ikke er involvert i bildet?

I Oslo Arbeiderparti diskuterer man tiltak som bussing og har foreslått å endre skolekrets for å hindre etnisk segregerte skoler på kort sikt (vi anser ikke etnisiteten som et problem, men ønsker god språkkvalitet). På lang sikt vil Oslo partiet satse på en mer mangfoldig boligpolitikk hvor det skal vektlegges sammenslutning av eneboliger, rekkehus og leiligheter for å sikre et mer variert bomønster. Synes ikke Oslo FrP at dette er en god løsning for å forhindre ”enklaver av muslimsk enfold, dogmatisme og intoleranse”? Eller er Fremskrittspartiet uenig i denne politikken ”24 timer i døgnet, 365 dager i året” som det hevdes i siste kronikk?

Og er ikke det en erkjennelse at norske hytter bygges av polakker? At skoleungdom av minoritetsopprinnelse smører matpakkene sine med brunost lagt i skiver av den norske ostehøvelen? At norske bunad lages i like god kvalitet i Thailand og ikles av både Torbjørn-Røe Isaksen og Abid Raja? At Melodi Grand Prix vinnes av en nordmann født i Hviterussland? Og er det ikke vakkert at barn av norske jøder og muslimer som ikke spiser pølser på grunnlovsdagen men velger å vaie like entusiastisk med det norske flagget i samme tog som barn av etniske norske?

I den siste kronikken er det et hovedtema at Arbeiderpartiet står svar skyldig for de utfordringene vi står ovenfor. La det være klart at enhver form for lovbrudd, om det er tvangsekteskap, proforma ekteskap, tvungen påkledning, tvungen avkledning, konebanking, skattefusk eller gjengvirksomhet så stiller Arbeiderpartiet seg bak loven, uansett lovbryterens etniske opphav. Når det da lanseres tiltak mot tvangsekteskap, arbeid mot gjengvirksomhet, økt antall timer gratis norskopplæring osv så er det med formål å bekjempe nettopp det England, Danmark og Frankrike ikke klarte, å drive en fornuftig integreringspolitikk samtidig som lov og rett opprettholdes. Det opplyses også at situasjonen i dag anses ikke som rosenrødt, derfor skal kommunevalget 2011 være et valg hvor velgerne skal avgjøre om de ønsker fortsatt et byråd bestående av FrP eller skal den erstattes av et som skal anerkjenne problemene og gjøre noe med disse, fremfor å polarisere holdninger. Det legges også til at god integrering ikke alene er regjeringens ansvar, her har alle et ansvar. Ikke minst det lokale byrådet. Hva har FrP gjort for integreringen i det siste?

Oslo FrP lister opp flere eksempler på institusjoner og symboler på norsk kultur. Skulle disse så være i fare? Selv det norske flagget med det blå korset representerer jo to veier som møtes. Lik som når to kulturer møtes. Veiene krysses ja, men de beholder sin retning og egenart uten at flagget river landet vårt i filler.

Advertisements

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out / Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out / Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out / Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out / Change )

Connecting to %s

%d bloggers like this: