Qunfayakoon

Assassinerne

In Religion and philosophy on 31. July 2010 at 23:28

Artikkelen er også publisert hos Dagsavisens portal for debatt Nye Meninger

Prince Karim Aga Khan IV, er den spirituelle lederen for verdens mellom 12-15 millioner muslimer som tilhører Ismaili sekten. Denne grupperingen er ikke vidt kjent i verden, men var under korstogene en sentral element i maktfaktoren i Midtøsten og er i dag kjent for å forbedre livskvaliteten til trengende i Afrika, Sør og Sentral-Asia samt Midtøsten, områder hvor Ismaili sekten har historiske sterke tilknytninger til.

Innen Shia islam skal muslimene ledes av en Imam som skal være direkte etterkommer av profeten Mohammeds datter Fatima og hennes mann Ali ibn Abu Talib. Sunni muslimene på sin side mente at muslimene skulle ledes av en demokratisk valgt Kalif. Sistnevnte endte med makten og ble den dominerende faktoren i den muslimske verdenen. Shia sekten gikk i begynnelsen til opprør mot myndighetene ved, mens de senere gikk under jorden og drev med misjonsarbeid både politisk og religiøst. Etterkommere av Ali ble i generasjoner imamer for sine troende og etter 4 generasjoner kom Jaafar Saadiq frem som leder av Shia muslimene. Ved Saadiqs død ble det splitt i den Shia muslimske leiren over hvilken av sønnene som skulle bli Imamen for grupperingen. En gruppe ga sin støtte til den eldste sønnen Ismail, men siden han døde før sin far gikk støtten til hans sønn Mohammad ibn Ismail. Den andre gruppen vendte seg til den nest eldste sønnen Abdullah, hvis hurtige død førte til at den tredje sønnen Musa Kazim ble Imam for den andre grupperingen. Tilhengerne av Kazim er i dag den største Shia muslimske grupperingen i verden og sitter blant annet med makten i Iran og er en betydelig maktfaktor i Irak og Libanon. Ismaili gruppen på sin side var den dominerende Shia muslimske grupperingen etter splitten.

Etterfølgende imamer har opprettet flere riker, mest prominente er Fatimid kalifatet og dominans over hele Nord-Afrika med Egypt som juvelen og vestlige deler av Midt-Østen. Imamene tok på seg tittelen kalif for å utfordre Sunni kalifene som hadde sin base i Baghdad. Riket førte med seg viktige prinsipper som religiøs toleranse (da de selv opplevde pogromer) samt at alle offisielle og politiske posisjoner skulle befestes av folk med relevant erfaring og ikke med bakgrunn i slektskap. Dette førte til at både Sunni muslimer (som var i flertall i riket) samt Kristne koptiske, Jødiske og andre minoriteter stortrivdes og var en aktiv del av økonomien og administrasjonen av riket. Det nevnes at Baghdad også utøvde toleranse så lenge minoriteter ikke utfordret staten på politisk grunnlag.

Fatimid riket gikk mot en slutt da den berømte muslimske hærføreren Salahuddin Yusuf ibn Ayyubi (Saladin) tok over makten i 1171 i sin kampanje mot korsfarerne. Saladin utøvde også stor toleranse mot befolkningen i området og mest overraskende mot de tidligere makthaverne som fikk fri passasje til motsetning fra normen som var å drepe hele herskereliten. Sekten gikk i perioden med makt gjennom flere splitt ved enkelte valg av nye imamer noe som førte til flere sekter som dagens Druze i Libanon og Syria samt Bohra i Yemen og India. Nizari gruppen oppstod ved en splitt av lederskapet i 1101 hvor Imamen og Kalifen Al-Mustali etterlot seg to sønner som begge hadde ambisjoner om makten. Eldste sønnen Nizar ble fratatt makten av yngste og ble fengslet. Sønnen til Nizar ble ifølge Ismaili sekten smuglet ut fra Egypt av Hassan Sabbah som var en lojal troende og støttespiller av Nizar. Sabbah rømte til Iran hvor han med rask strategisk planlegging klarte å erobre festninger, den mest prominente er Alamut. Under denne tiden styrte Sabbah de mange festningene i Iran, Irak, Syria og Libanon som en stat med enklaver mer effektivt enn de store rikene som omsluttet områdene rundt.

Sabbah var også en dyktig politiker og visste at for å beholde makten så vil det trenge mer enn festninger mot de store styrkene til Kalifene i Baghdad. Han opprettet en styrke kalt Fedayyun som bestod av kandidater som var villige til å ofre sine liv for troen. Det var i denne perioden at belønningen om paradis og jomfruer ble indoktrinert ved martyrdød i kamp (jf. Selvmordsbomber i vår tid). Fedayyuns oppgaver var å avskrekke de politiske og militære lederne ved å legge igjen trusler i deres sengekamre eller mer effektivt ved mord. Spillet Assassins Creed bygger sin plot delvis på denne gruppen. I 1256 kom mongolerne og brant ned alt av festninger, bøker og biblioteker som Marco Polo så varmt skrev om i sine memoarer. Ismaili grupperingen gikk igjen under jorden for så å dukke opp på 1800 tallet i Persia og senere som flyktninger i Britisk India. I dag er Prince Karim Aga Khan IV den 49ende imamen for Ismaili-Nizari muslimer.

Med konvertitter blant handelseliten i Gujarat og Mombai i India under britisk herredømme, samt fokus på utdanning og intern velferd ble Ismaili muslimene raskt en liten men innflytelsesrik gruppe i samfunnet. Pakistans grunnlegger Mohammad Ali Jinnah tilhørte selv en Ismaili familie av handelsmenn og hadde tydelige fordeler med utdanning og et økonomisk sterkt hjem til motsetning fra de mange millioner hinduer og muslimer som arbeidet for sine britiske herrer. Den nåværende Imamen fikk tittelen etter sin bestefars død i 1957 bare 20 år gammel. Bestefaren argumenterte før sin død med at nye tider krever ledere som er erfarne med utfordringene og mulighetene disse innebærer. Karim ble en filantrop og begynte å organisere den spredte Ismaili befolkningen rundt om i verden til en sammensatt enhet. Det ble blant annet utarbeidet en Verdenskonstitusjon for troende samt et flagg og en nasjonalsang. Med andre ord alt utenom en politisk suveren stat, selv skatteinntekter er på plass.

Karim ble også en mye elsket spirituell leder på grunn av sin omtanke for hele diasporaen uansett hvor den befant seg i verden. Da den ugandiske diktatoren Idi Amin bannlyste alle minoriteter av asiatisk/indisk opprinnelse sørget Aga Khan for at flyktningene fikk hjem i Kanada og andre steder i verden via sine mange kontakter. Denne maktposisjonen og anerkjennelsen blant verdens ledere og monarker har styrket seg som følge av det store filantropiske arbeidet Aga Khan har startet som Imam. Anerkjennelsen har også økt blant muslimske politiske og religiøse ledere som følge av renoveringsarbeid av historiske bygninger samt utdanning og velferd for de mest trengende. De monetære midlene kommer fra troende som betaler en skatt på 20% av formuen til sin Imam. Med en tilhengerskare på mellom 12-15 millioner blir dette fort mye penger.  Av disse midlene blir en stor andel allokert til Aga Khan Development Network (AKDN).

AKDN ble etablert av Prince Karim Aga Khan IV og er en paraplyorganisasjon som er involvert i flere prosjekter som innebærer alt fra utdanning, utvikling, bevaring og renovasjon av historiske steder og velferd for de trengende. Dette private nettverket har et årlig budsjett på mellom 450-500 millioner dollar og har donorer som både er troende og som ikke har noen som helst tilknytning til Ismaili retningen. Programmene og prosjektet er i tillegg ikke begrenset til folk med tilknytning til Ismaili sekten, men gjelder alle som har behov. Med 60.000 ansatte i 25 land er dette et mektig nettverk og en seriøs aktør i området denne opererer. Aga Khan University i Karachi i Pakistan står for 70 % av biomedisinsk forskning i landet og er rangert på toppen i listen over universiteter. Nettverket gir også mikrolån til fattige som vil komme ut av fattigdommen med gunstige lånebetingelser, en ordning som den bengalske Mohammad Yunus fikk nobels fredspris for i 2006 sammen med Grameen Bank. I nettverket finnes det også en organisasjon som jobber i forbindelse med humanitært arbeid i kriserammede områder, Aga Khan var representert i den nylige konferansen i Kabul hvor det ble forsikret om fortsatt tilstedeværelse av hjelpepersonell og uvikling av infrastruktur som skoler og sykehus.

Fokusområdet Midt-Østen har mye historisk kulturarv i form av kunst, bøker og arkitektur som myndighetene ikke nødvendigvis prioriterer på å vedlikeholde. Aga Khan Trust for Culture (AKTC) er en organisasjon som tar for seg bevaring av kultur samt renovasjon av historiske steder. Det er også lansert prosjekter for bevaring av historiske byer i den muslimske verdenen, blant de mest prominente er Cairo, Samarkhand og Mostar. For slike prosjekter er også mange svenske og norske bidragsytere involvert.

Selve Ismaili befolkningen er lojal til sin Imam som de ser på som en leder med guddommelig velsignelse. Befolkningen er generelt godt utdannet og er finansielt sterke over hele verden. Det er anerkjent at Ismaili diasporaen i Canada har integrert seg i samfunnet i mye raskere grad enn andre flyktninger, i tillegg følger også jobber og samfunnsengasjement som gjør denne grupperingen markant i samfunnslivet. Det er påkrevd i Ismailienes verdenskonstitusjon at troende skal forholde seg til vertslandets lover og regler samt bidra til med i samfunnet. Dette er en stor forskjell fra den militante minoriteten som befant seg i festninger i Midt-Østen og stolte på politiske selvmordsattentater for å kunne overleve. Grunnen er den gradvis økende kontakten med Sufi ordener etter at sekten mistet makten over sine festninger. Sufiene lik som Ismaili praktiserer en esoterisk tolkning av koranen hvor det er mye spirituell lære involvert i tillegg til den anerkjente teologien. Denne læren formidles fea en leder en såkalt Pi/Murshid til sine studenter. I tillegg verdsettes toleranse, respekt og utdanning samt velferdsarbeid av Sufi ordenene. I vesten er Jalaluddin Rumi den mest kjente sufien, hvis budskap om kjærlighet og toleranse samt mystisisme er høyt elsket av poeter.

Lik som Ismaili sekten har utviklet seg til å bli en verdensomspennende velferdsorganisasjon starter dagens Sufi ordener å utvikle seg i samme retning. Lojale tilhengere som følger budskapet om fred og toleranse ønsker utdanning til sine barn og et godt helsesystem for sine kjære, i utviklingsland er det nettopp slike private initiativ som best kan dekke dette behovet. De siste 30 årene med spredning av en intolerant ideologi har befolkningen i den muslimske verden igjen begynt å strømme til Sufi ordenene, dette gjelder spesielt områder som har vært gjenstand for krig og konflikter, undertrykkelse fra myndigheter eller diskriminering under religiøst ekstreme. Det er verdt å nevne at slike religiøse tolerange institusjoner sørget for en mer forståelsesfull og kunnskapsrik muslimsk sivilisasjon som i sin tur trigget et samfunn som verdsatte menneskeverd og kunnskap høyere enn våpen og frykt. Aga Khan har klart som leder for en minoritetssekt å gjøre sin gruppering til en lederstjerne for den store diversifiserte muslimske befolkningen og er i dag en av de ledende figurene som jobber for brobygging mellom den vestlige og muslimske verden. Navnet er derfor verdt å merke seg i tiden fremover.

Advertisements

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out / Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out / Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out / Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out / Change )

Connecting to %s

%d bloggers like this: