Qunfayakoon

Forsettelig villedning

In South Asia on 12. July 2010 at 20:48

Konspirasjoner er slettes ikke noe urealistisk. Men hvor logikken brister og hvor det ikke finnes holdepunkter vil konspirasjoner kun bli teorier som forteller om en blanding mellom fakta og fiksjon. Pakistan er et land som siden dets opprettelse for snart 63 år siden har florert med fargerike konspirasjonsteorier. Dette henger sammen med de mange intrigene og konspirasjonene blant landets politiske ledere før og etter statsdannelsen.

Allerede i landets første år som en suveren stat ble det avdekket en konspirasjon blant enkelte militære offiserer og politikere fra ytre venstre. Siden har presidenter, statsministre, generaler og politikere generelt benyttet seg av konspirasjoner for å bli kvitt opponenter og for å danne allianser. I senere tid har politikere ved makten ofte bortforklart sine mangler på lederegenskaper med at det foregår konspirasjoner mot landet av ”utenlandske krefter”, ofte forklart med trioen CIA, Mossad og RAW (Indisk etterretning).

På 90 tallet, da landet igjen var blitt kvitt en militær diktator og var inne i en ny periode med demokratisk valgte ledere, var det vanlig å høre om bomber som var utplassert i store mengder ved samlinger som religiøse steder eller ved festiviteter. Eksplosive, tidsinnstilte bomber ble ofte gjemt i fargede plastposer. Posene var å se overalt og det var vanskelig å legge merke til om nettopp disse inneholdt noe som snart skulle forårsake død og ødeleggelse. Disse krevde mange sivile liv. Myndighetene (både moderate og konservative) unnlot å gjøre tilstrekkelig arbeid for å bringe planleggerne til ansvar. Organisasjoner som Lashkar-e-Jhangvi, Sippah Sahaba Pakistan og Lashkar-e-Tayyaba som tilhører en ytterliggående tankeretning innen sunni islam med en politisk agenda som ifølge ledelsen skal nås med makt og vold forkynner blant sine medlemmer og rekrutter at drap på annerledes troende, muslimer eller ikke muslimer, er legitimt for å oppnå målet. sjia og sufi muslimer og deres helligdommer og festivaler ble mål for disse organisasjonene. I tillegg var kristne, hinduer, sikher, parsi og andre minoriteter også regelmessige mål. Enkelte minoriteter svarte med samme mynt og ble senere en del av en voldsspiral.

Disse organisasjonene ble i tillegg støttet av det pakistanske militæret for å drive med en lokal ”jihad” mot India i det som er indisk administrert Kashmir. Med infiltrasjon og bombing av sivile og militære mål i India ble organisasjonene hyllet som helter i Pakistan som følge av massiv propaganda fra militæret og politiske religiøse partier som sympatiserte med organisasjonene med bakgrunn i samme ideologi. Å gjøre inngrep mot disse organisasjonene av de politisk valgte ledere ble dermed ansett som et politisk selvmord. Det er en tommelfingerregel for å lykkes politisk i Pakistan, en trenger å ha støtte fra minst to av de følgende gruppene: det militæret, de religiøse partiene og føydalherrene. Siden ”jihadistene” var så nært knyttet til militæret og de religiøse partiene ble det ikke særlig lukrativt å gå imot disse organisasjonene.

Terroristorganisasjonene fikk herje nærmest fritt i Punjab, Kashmir og Sindh, mens Taliban kom til makten i 1996 med støtte fra det pakistanske militæret med maktovertakelse i Kabul. Denne støtten kom som følge av ideologiske sympatisører innad i militæret og den politiske ledelsen, men mest av alt gjaldt det å ha en ledelse i Afghanistan som ikke var alliert med India. Dette var tilfellet med tidligere kommunistiske ledere. India støttet på sin side Nord Alliansen og begge land prøvde aktivt å forsyne sine partnere med våpen og finansiell støtte. Det pakistanske establishmentet (militæret og deres politiske støttespillere) ble derfor skuffet når USA lanserte sin krig mot terror i Afghanistan for å fjerne Taliban fra makten. Talibans overtakelse av Kabul i 1996 var nemlig den eneste strategiske seieren det pakistanske militæret hadde opplevd etter det blodige nederlaget under borgerkrigen i 1971.

Resultatet av den pakistanske elitens støtte for militant aktivitet i Kashmir og støtte til en autoritær ekstremistisk styre i Afghanistan biter tilbake på landet i dag. Det at Pakistan en gang skulle gå mot disse organisasjonene som følge av deres benyttelse av landets områder for trening og lansering av angrep i naboland var for et tiår tilbake utenkelig, det at staten og militæret tok et oppgjør i 2001 (mye på grunn av amerikansk press) førte til at Frankenstein bet sin egen skaper i beinet. Det nekter pakistanske politikere å forkynne til sine landsmenn og det nekter debattanter, religiøse ledere, militæret og enkelte journalister å ta over seg. I Pakistan har det aldri vært seriøse oppgjør etter massemord, kriger eller militærkupp. Dette har medført at kritikerne av massakrene i Bangladesh i 1970-1971 blir møtt med motstand. Etter et angrep mot en religiøs sekt i Punjab provins hvor over 100 personer døde mente statsministeren i provinsen, Mian Shahbaz Sharif at siden deres parti ikke var imot Taliban burde de skåne provinsen for vold. Dette skapte furore blant de andre provinsene og i media. Sharif trakk tilbake sin kommentar ved å si at denne ble mistolket. I fjor ble 8 kristne drept og flere skadet i byen Gojra i samme provins. Drapet startet med anklagelser om blasfemi hvor en lynsjemobb organisert av Sippah Sahaba Pakistan brente ned hus og kirker. Det fremkom i ettertid at en politiker fra Sharif sitt parti også var initiativtakerne til denne volden. Politikerne er med andre ord godt orientert om bakmenn og organisasjoner som er involvert i slike handlinger.

Men likevel blir selvmordsangrep mot sivile og militære mål bortforklart med at det er fremmede elementer involvert i disse. At USA, Israel og India har en hånd med i spillet og at muslimer aldri ville finne på å drepe andre muslimer. I år ble 3 pakistanske sikher kidnappet av Taliban i nordvestområdene hvor det foregår en militæroperasjon mot slike grupperinger. Kidnapperne halshugget sikhene og utleverte kroppene med hoder til myndighetene i Peshawar. I ettertid kom flere politikere på banen for å fordømme hendelsen. Denne fordømmelsen falt imidlertid for døve ører da innflytelsesrike og ledende politikere i de to største partiene begynte å involvere indisk etterretning som medskyldige i kidnappingen. Blant annet var Innenriksminister Rehman Malik fra PPP (regjeringspartiet) og Mian Shahbaz Sharif, leder av PML-N (opposisjon på nasjonalt nivå og regjeringsparti i Punjab provins) med på slike uttalelser. Høyesterettsdommer i Punjab, Justice Khwaja Sharif kommenterte at antakelig så var hinduer involvert i dette. Når staten ikke klarer å beskytte sine borgere og minoriteter mot slike hendelser blir den enkleste utveien å beskylde nemesisen, India og det uten bevis.

Så mye har det pakistanske samfunnet blitt indoktrinert og hjernevasket over tid at de vil tro på slike teorier, men bare så lenge problemet ikke er i ens eget nabolag. Lenge hadde en stor andel av beboere i Islamabad en liknende holdning, men så endret det seg i 2007 hvor to radikale imamer barrikaderte en offentlig moské og et madrassa kompleks med sine lojale opprørere, våpen og flere tusen studenter som ble holdt kidnappet i kjelleren i bygget. Det pakistanske militæret gjennomførte en meget vellykket operasjon og klarte til slutt å fange Abdul Aziz (del eldste broren) som forsøkte å rømme i burka, mens den andre broren Abdul Ghazi ble drept i kampene. Over 100 liv gikk tapt og alle partier som var i opposisjon til Musharraf begynte å kritisere operasjonen mot brødrene. Moskeen Lal Masjid ble senere en fanesak for Tehreek-e-Taliban Pakistan (TTP, pakistansk taliban) og andre religiøst ekstreme militante organisasjoner. I dag tre år etter denne hendelsen har over 3.300 sivile liv fått tapt som følge av hevnaksjoner fra ekstremistene. Hva som er interessant er kommentarene til beboerne i Islamabad. De var slettes ikke kritiske til myndighetene og var imot ekstremismen som herjet i Lal Masjid moskeen. De opplevde denne grusomme typen tankegang på nært hold og ville ha en slutt på dette, mens resten av landet ble indoktrinert av opposisjonspartiene med at det hele var en planlagt handling fra pakistansk etterretning og at over 3.000 menneskeliv gikk tapt.

Tehreek-e-Nifaz-e-Shariat Mohammadi (TNSM) ledet av Sufi Mohammad og hans svigersønn Maulana Fazlullah kom for alvor på banen i 2009 i nordvest Pakistan. Organisasjonen ble slått ned på av Musharraf tidligere og Sufi Mohammad ble arrestert. Det endte imidlertid annerledes når myndighetene prøvde å inngå kompromiss og en våpenhvile når organisasjonen igjen klarte å samle nok styrker. Maulana Fazlullah angrep Swat dalen i nordlige Pakistan og okkuperte byen og nærliggende områder. Den ferske regjeringen til Pakistan Peoples Party prøvde å unngå et mulig militært offensiv og med konsensus fra nasjonalforsamlingen gikk for å gi bevegelsen autonomi i området så lenge de ikke ekspanderte til andre områder. TNSM holdt ikke ord og begynte å angripe nabodistrikter. Befolkningen som levde under TNSM hadde opprinnelig ønsket dem velkommen, men så fort dette innebar innskrenkning av flere grunnleggende rettigheter begynte folk å reagere. Kritikere ble drept på åpen gate og deres kropper ble hengt i kvartaler for offentlig skue, jenteskoler ble brent ned og kvinner fikk forbud å jobbe. Folket i området ønsket opprinnelig et juridisk system som var hurtig, til motsetning fra det byråkratiske og korrupte systemet til staten. Maulana Fazlullah lovet dette, men så snart straffene og ”justisen” ble servert begynte folk å gå imot bevegelsen. Militæret fikk nok og tvang lovmakerne til å lansere en militæroffensiv. En meget vellykket operasjon klarte å fjerne Maulana Fazlullah mye på grunn av lokalbefolkningens engasjement.

Slike hendelser, som skjer i ens eget nabolag, eller med en selv får personer til å rette fingeren mot myndighetene til å finne de virkelige gjerningsmennene. Da nytter det ikke lenger for ledere å bortforklare sin mangel på å beskytte landets befolkning mot terror over så mange år. Nylig ble over 42 personer drept i Lahore ved et selvmordsangrep mot et populært muslimsk mausoleum. Myndighetene i denne provinsen hadde i perioden før disse angrepene benektet beskyldninger fra media og sentral myndigheter at det fantes radikale grupperinger og celler i området. Da Lahore er et grunnlegende velgerbase for regjeringspartiet PML-N i Punjab tok statsministeren i provinsen saken på alvor og lovet etterforskning samtidig som han aksepterte at det fantes radikale elementer i provinsen. Det er derfor meget uheldig, at lederne prøver å løse problemet på reelt vis kun hvis deres egne interesser er i fare. Heldigvis eksisterer det noen modige journalister som via aviser og tv kanaler prøver iherdig å rette fingeren mot problemet uten påvirkning fra velgerinteresser eller lobbyer.

Advertisements

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out / Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out / Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out / Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out / Change )

Connecting to %s

%d bloggers like this: