Qunfayakoon

Hestehandel

In Europe on 9. May 2010 at 17:23

Storbritannias valg til nasjonalforsamling (House of Commons) viste seg å bli et meget begivenhetsrik og en spennende prosess. Med inntreden av slagord som Change, Hope og partilederdebatter ble årets valg smittet et hint av den amerikanske. Ikke minst på grunn av det økende fokuset på partilederne og deres personer, noe som har ført til at partileder for Liberal Demokratene Nick Clegg ble rikskjent fra å være Nick ”who?” til å bli det nest største (til tider største) partiet i de mange partimålingene. Under hele valgkampen var det kjent at utfallet av valgkampen har stor sannsynlighet for å ende opp med dødt løp, hvor ingen av partiene har flertall. Dette ble realiteten etter at stemmene til 649 av 650 valgkretser ble talt opp. Den siste er utsatt til slutten av måneden som følge av dødsfall av en av kandidatene.

Favoritten David Cameron som ledet de fleste målingene vant med en enda større andel stemmer enn det målingene ga uttrykk for. Partiet De Konservative (Conservatives) har seilt på motstanderens regjeringsslitasje, finanskrise og økende vilje med en politisk orientering mot sentrum for å bli valgvinnerne med flest stemmer og seter i House of Commons. De konservative har historisk vært EU tilhengere, men siden send på 80 tallet har skepsisen økt. Partiet ønsker ikke mer politisk integrasjon med den Europeiske Unionen som for eksempel felles valuta eller ratifisering av Lisboa traktaten.

Arbeiderpartiet (Labour) som har sittet med makten siden 1997, ble omtalt som valget største tapere, med en reduksjon i antall mandater på 91 og redusert oppslutning i antall stemmer. Partiet har likevel klart på tross av tapt støtte blant tabloidene, tidsskriftene og avisene å hindre at De konservative fikk flertall. Gordon Brown har slitt med interne stridigheter siden han tok over som statsminister og partileder etter Tony Blair. Et forsøk på å kuppe Brown innad i partiet ble avverget og partiet økte fokuset mot valget fremfor ønske om endret ledelse. Dette stengte ikke interne kritikere ute og vi har vært vitne til flere kommentarer mot Gordon Brown fra partifeller. I tillegg kommer skandaler som baksnakking av en velger og den generelle britiske skepsisen til den politiske eliten som følge av misbruk av naturalia noen år tidligere (til tross for at skandalen var tverrpolitisk).

Valgets overraskelse var det tredje største partiet Liberal Demokratene (Liberal Democrat) med partileder Nick Clegg profilert som det nye og friske alternativet til to etablerte partiene. Målingene steg til værs etter den første partilederdebatten noe som ga økt taletid i media. Partiet ønsker en valgreform som gir proporsjonal representasjon i nasjonalforsamlingen til motsetning fra dagens enmannskretser hvor simpelt flertall er nok for å vinne. Partiet er også tilhenger av EU og har en økonomisk politikk lik Labour.

Nasjonalistpartiene i Nord-Irland, Skottland og Wales har marginalt med antall mandater, men desto viktigere blir disse partiene når det skal velges en ny regjering. Disse partiene er generelt mer vennlig innstilt til Labour enn Conservatives, dette henger sammen med Labours desentralisering av makt til lokale nasjonalforsamlinger, noe som Conservatives er imot (Mens Norske Høyre ønsker det motsatte i Norge). Det er et interessant punkt at Camerons parti kun har et mandat fra Skottland og er det nest partiet største i Wales.

I disse dager sitter Nick Clegg og David Cameron i samtaler om å inngå en koalisjonsregjering. Med mandat fra sine har Clegg fått grønt signal om å inngå forhandlinger med de Konservative. Gordon Brown har gitt disse to partiene tid til å forhandle, men har gitt et tilbud til Liberal Demokratene som vil gi partiet noe å gruble over. De konservative ønsker nemlig ikke å endre dagens valgordning, en ordning som favoriserer de største partiene, mens de små blir marginaliserte selv om de skulle ha en økning i antall velgere. Labour har signalisert en full revisjon av valgloven og systemet noe som er svært så fristende for Nick Clegg og hans parti i tillegg til de mange likhetstrekkene disse to partiene har fremfor det Liberal Demokratene har med de Konservative.

Liberal Demokratenes leder har gitt klare signaler om å la det største partiet få regjere. Hva dette innebærer er en mindretallsregjering hvor Liberal Demokratene vil stemme mot en Gordon Brown regjering for så å felle denne, samt å stemme for en Cameron regjering. Slik vil partiet stå utenfor regjeringen, men med aksept for sine enkeltsaker i hver av leirene. Partiet kan for eksempel gå mot de Konservative i spørsmål som EU og valgreform for så å finne støtte i Labour sin parlamentariske gruppe, mens ved spørsmål som helse og miljø vil de få støtte og gi støtte til Konservative. Slikt vil Liberal Demokratene vinne på all politikk som vil kreve flertall, noe som er gunstig å vise til ved neste valg.

Om Cameron under sine forhandlinger med Clegg ikke viser større vilje for en valgreform, noe som ikke er særlig populært i hans parti da det vil skade partiet i fremtidige valg, vil Clegg bli svært fristet til å støtte en Labour regjering sammen med de regionale nasjonalistiske partiene, men med en statsminister som ikke heter Gordon Brown. Dette er ikke et urealistisk alternativ, da mandatet totalt vil utgjøre et flertall, samt at en upopulær Brown som ikke er valgt Statsminister i utgangspunktet, vil bli avsatt av Labours sentralstyre. En mulig kandidat kan være den dyktige utenriksministeren David Miliband.

Det er derfor rimelig sikkert at et regjeringsskifte vil komme i Storbritannia. Det er en svært tøff oppgave for den neste statsministeren for å få stabilisert landets økonomi og ledighetstall. I tillegg trenger den neste regjeringen og nasjonalforsamlingen å vise til bedre etisk oppførsel når det gjelder skattebetalernes penger for så å vinne velgernes tillitt. Et viktig punkt å merke er at det høyreradikale partiet British National Party har økt antall stemmer fra 200.000 ved forrige valg til ca 500.000 stemmer ved årets valg. Dette er en urovekkende utvikling, men ikke overraskende (jf Ungarn og utviklingen i Europa generelt), for å redusere støtte til slike grupperinger trengs det økt fokus på å stimulere økonomien og møte landets arbeidsledighet med løsninger. Neste periode vil derfor være preget av hestehandler, noe som vil være ytterst krevende for partilederne og gi et uvisst politisk kurs for øya fremover.

Advertisements

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out / Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out / Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out / Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out / Change )

Connecting to %s

%d bloggers like this: