Qunfayakoon

Ideologienes unødvendige kamp

In Society on 21. March 2010 at 20:30

Ved finanskrisens inngang begynte nye studenter av gamle ideologier å beskylde hverandres økonomiske teorier og handlingsmåter. Kapitalismen er død, Sosialismen er død. Det har vært benyttet sterke ord i denne debatten siden 2008. Lite hører vi i offentlighet om den situasjonsorienterte økonomiske politikken. Lite liker politikere å tenke at de av og til må være keynesianere mens andre ganger marxister, uavhengig av politisk ståsted.

Det er nesten glemt nå som aviser så kreativt skriver om ”den greske tragedien” at vi hadde en økonomisk krise i Dubai etter at USA og Europa så vidt hadde begynt å stabilisere sine børser og nedadgående arbeidsledighetstrender. Dubai indikerte jo nemlig at vi ikke hadde implementert verken rutiner eller lett etter svakheter i land hvor det forelå enorme gjeldsposter og forpliktelser som vanskelig lot seg gjøre opp. Dubai hadde imidlertid Abu Dhabi et forent emirat som sa seg villig til å gi lån i bytte mot sikkerhet.

Børsene kommer over Dubai krisen. Vi blir så servert med nyheter om at en gruppe europeiske land sliter med økt arbeidsledighet, økt budsjettunderskudd og større andel gjeld i forhold til brutto nasjonalprodukt enn hva som anbefales av den Europeiske Unionen. Landene er Portugal, Italia, Irland, Hellas og Spania på engelsk forkortet til PIIGS landene. Sagaøyas gjeldsproblemer ble vi ganske tidlig kjent med som følge av at islandske banker som kollapset var godt etablerte i England, Nederland og Norge. Med bankkollapsen fulgte krav fra den engelske og nederlandske regjeringen om å dekke regningen disse landene måtte ut med til sine borgere som mistet sine innskudd i kollapsede islandske banker. Island voterte nylig nei til dette.

Hellas begynte å merke ettervirkningene av regnskapsmanipulasjon ved gjeldskrisen og insolvensen landet står ovenfor. Deres utenlandsgjeld har steget over grensen fastsatt av EU hvis man sammenlikner det reelle budsjettet. Hva Hellas hadde sammenliknet med var et budsjett hvor kostnader til forsvaret og helse var satt til side, noe som førte til at landets økonomi så ut til å være bedre enn det som var tilfellet. Landet som medlem av EU ser nå mot Tyskland og Frankrike om hjelp til å nedbetale gjelden. Tyskland er imidlertid ingen Abu Dhabi.

PIIGS landene sliter med økt arbeidsledighet noe som resulterer i sosial uro. Fagforeninger utlyser streik i Spania, Hellas og Portugal, mens landene er blitt bedt om av ledende økonomer og kreditorer om å redusere sine offentlige kostnader og øke skattene, med andre ord; typisk henholdsvis FrP og SV politikk. Portugal og Hellas har begynt å redusere sine offentlige utgifter i form av permitteringer og økt privatisering. I tillegg har skattesatsene begynt å øke for å dekke budsjettunderskuddet. Lederne i slike land som er demokratisk valgte har vanskeligheter med å få folket til å forstå slike tiltak. Hvor folket forstår dem er det vanskelig å holde dem på pinebenken og kreve ytterligere skatteøkninger som ønskes av International Monetary Fund (IMF), World Bank (WB) og EU.

I Norge har også den ideologiske debatten rast. Den Rød-grønne regjeringen klarte utmerket å holde seg til handlingsregelen på 4 % før krisen og som kunne benytte seg av fondet for å lansere tiltakspakken slik at økonomien snur den negative trenden. Med en forsiktig rentepolitikk klarte sentralbanken å redusere skadene norsk eksport og import næring lider som følge av handel med sine partnere i utlandet. Det har kommer til utrykk blant regjeringspartiene at finanskrisen skyldtes kapitalismen og at kapitalismen med dette er eller burde ha vært dødt. Blant opposisjonen finner vi de samme argumentene men som er rettet mot sosialismen og planøkonomien. Nå skal det nevnes at Norges økonomiske struktur aldri har vært rent sosialistisk eller kapitalistisk, den har alltid ligget midt i mellom og blir omtalt som den skandinaviske/nordiske/norske modellen; Den gylne middelvei.

Budskapet er at de store ideologiske forskjellene døde langsomt gjennom den Kalde krigen som følge av mislykkede planøkonomiske tiltak i kommunistiske land og økonomiske bobler i den vestlige verdenen. Den verdenen som overlevde etter disse ideologiske krigene begynte å tilpasse seg forskjellige utfordringer og fant løsninger uavhengig av om disse var anbefalt av kapitalistiske eller sosialistiske gudfedre. Som det sies ”målet helliger middelet”, Arbeiderpartiet gikk for økt bruk av oljepengene under finanskrisen, mens dette var noe Fremskrittspartiet hadde vedtektsfestet i sitt partiprogram. Forskjellen var bare den at regjeringen trengte å stimulere økonomien fra en finanskrise, mens Fremskrittspartiet ønsker et Utopi.

Advertisements

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out / Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out / Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out / Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out / Change )

Connecting to %s

%d bloggers like this: