Den virkelige revolusjonen

I mediebildet har det kommende valget i Pakistan vært karakterisert med fokus på personen Imran Khan og hvorfor valget som avvikles 11. mai er historisk. Valget er historisk – virkelig historisk – og Imran er viktig, ikke fordi han nødvendigvis har rett, men fordi hans inntreden i valgkampen har bidratt til å styrke det svake fundamentet demokratiet allerede har. Men det er flere forhold som uteblir og som er svært sentrale for å forstå dynamikken i politikken.

Historisk valg

Historisk fordi det er første gang i landets historie at en demokratisk valgt regjering har fullført sin periode uten en diktator ved roret. Forrige periode har vært markert med at makten har vært fordelt på stadig flere hender tross utfordringer. Gjennom en offentlig reform har landets valgkommisjon blitt reformert til å bli en uavhengig og permanent kommisjon. Medierevolusjon og bruk av sosiale medier medført økt innsyn i folkevalgtes gjøremål. Presidenten har i tillegg redusert embetets makt til å oppløse nasjonalforsamlinger. Disse forholdene sett under ett gir et mer demokratisk Pakistan som går til valg.

Ikonet

Imran Khan, hans parti Pakistan Tehreek-e-Insaf (PTI) og hans manifest om å bringe forandring, et nytt Pakistan rent for korrupsjon med reformer og velferd har vært det friske innslaget i valgkampen. Imran rir på anti-Amerikanisme og politikerforakt. Til en viss grad berettiget, men voldsomt overdrevent. Et eksempel er hans hatske utspill mot resterende partier som gjennomkorrupte og moralsk forfalte. Han påstår at disse partiene kun sikrer enkelte få familier deres interesser, samtidig står de samme familiene til valg på Imran Khans plattform. For euforiske fans kan en nok tro på lovnad om forandring, men for lokalbefolkningen i distriktene er dette det samme gamle.

Alle politiske partiene har kandidater som passer inn i kategorien velmenende for lokalbefolkningen. At Imran skyver vekk disse gjennom sin generaliserende kritikk er å forstå siden han bedriver politikk, men at et slikt inntrykk vedvarer hos folket er skadelig. Dette er hardarbeidende menn og kvinner som legger sin sjel i arbeidet sitt. Være seg individer som Bushra Gohar fra ANP, Aitzaz Ahsan fra PPP eller den unge og uavhengige kandidaten Jibran Nasir som snakker prinsippfast for borgernes og minoritetenes rettigheter. Dette er også idoler for mange, og flere kommer jo stødigere demokratiet blir. I tillegg følger også politikken både lansert av koalisjonsregjeringen og tverrpolitisk samarbeid på flere områder, deriblant handel med naboland og institusjonelle reformer.

Et annet populært standpunkt Khan holder er at volden forårsaket av Taliban og diverse grupperinger skyldes at Pakistan deltok på USA sin side mot Taliban. Khan er ingen Taliban-sympatisør som mange av hans motstandere vil ha det til, men han er desidert naiv når det gjelder sikkerhetspolitikk. Dette sammenfaller med hans forståelse av Taliban som en pashtun folkelig reaksjon i sin tid mot den etablerte politiske ordenen med mektige føydalherrer og urett. Et misforstått og feil narrativ som har dødelige konsekvenser – bare spør de titusener ofre og pårørende.

Imidlertid er Imran Khans deltagelse i denne valgkampen viktig og har allerede bidratt til en vesentlig forandret tilnærming fra de andre politiske partiene. Khan har kjørt en aktiv, intensiv og til tider utmattende valgkamp. Dette har inspirert folket, spesielt den yngre garden. På grunn av hans fokus på økonomi, helse og utdanning har de ulike partienes standpunkter blitt debattert og målt opp mot hverandre. Det betyr ikke at de øvrige partiene har dårligere program på helse, utdanning og økonomi, men Imran har klart å kommunisere behovet for at velgeren selv er aktiv for å få slike ytelser i retur. En bragd å øke politisk deltagelse hos et misfornøyd folk.

Tidligere statsminister Zulfikar Ali Bhutto ble raskt populær på grunn av sine ferdigheter som taler på 60-tallet. Hans valgkamp var basert på sosialistiske idealer som var kommunisert på det lokalet idiomet. Roti, kapda aur makaan (brød, klær og hus) ble slagordet, og det falt i smak. Effekten er at hans parti Pakistan People’s Party (PPP) fortsatt har lojale støttespillere rundt om i landet.

Det samme skjer med Imran Khan og PTI. Den unge generasjonen vitner et glimt av håp, som enkelte av oss muligens er for pessimistiske til å omfavne. Men det er verdt å huske at Bhutto selv ble en opportunist på bekostning av blant annet minoriteter. Dette skjedde fordi hans støttespillere ikke tidsnok sa ham imot, det samme skimtes av mange tilhengere av Imran Khan. Kritisk sans er en egenskap en leder trenger fra sine støttespillere, uten denne kan en inspirere et ekkokammer.

Underkommunisert

Opportunisme og kyniske politikere er å finne overalt, men deres manøvrering kan begrenses i et demokrati – og et demokrati krever en rettsstat, likhet foran loven, transparente institusjoner og kontrollfunksjoner. Dette er fire demokratiske pilarer som er svekket gjennom militære kupp og militærets innblandinger i sivile anliggende. Imidlertid er politikere som Imran Khan forsiktige med å peke fingre på militæret, samtidig som han kan være nådeløs mot den sivile ledelsen. Feil fokus og et område som er svært viktig for å styrke siviles autonomi og råderett over folkets mandat.

Valget er også markert med over hundre dødsfall som følge av Taliban’s målrettede angrep mot sekulære politiske partier. Taliban som fører kamp mot det pakistanske forsvaret var tidlig ute med å true PPP og allierte som MQM og ANP. Til sammenligning ble de religiøse og konservative partiene spart denne trusselen – inklusive PTI. Nawaz Sharif som øyner makten for tredje gang har i tillegg inngått valgallianser med Sippah Sahaba Pakistan hvis militante gren Lashkar-e-Jhangwi har stått bak massakre på Shia Muslimer, blant dem Hazara folket i Quetta.

Hver gang de nevnte partiene og spesielt det pashtun dominerte ANP har blitt utsatt for attentat har det vært en relativ stillhet fra de andre politiske partiene. Dette viser at valgkampen ikke er på like premisser. Spesielt fra Imran Khan kunne en håpe på noe mer enn unnskyldninger om at volden skyldes disse partienes egne gjøremål – stillheten har ført til at også disse partiene tidvis blir satt som mål for terror.

Minoriteter situasjonen er prekær i landet. Ahmadi Muslimer blir forfulgt med bakgrunn i en diskriminerende lov som ingen politiske partier ønsker å røre. Kristne blir forfulgt med anklager om blasfemi og hinduer får sine døtre kidnappet og tvangskonvertert. Menneskerettighetssituasjonen er svært kritisk i landet og et punkt som blir forbigått i debatter og intervjuer av politikere. Det hjelper lite med å nevne at minoriteter skal ha like vilkår og sikkerhet i sine partiprogram når konkrete tiltak ikke innrømmes – og enda mer skuffende at velfødde og velutdannede støttespillere blant diasporaen ikke krever fokus på dette området like engasjert som på korrupsjon og nepotisme.

Valget

Valget avgjøres på lokalt plan i de mange valgkretsene. Her er valgalliansene fristilt de formelle rammene. For eksempel er den mektige Tareen klanen som tidligere var alliert med PML-N nå splittet med en kandidat på samme parti og en annen på PTI. I Swat har PTI satset på en føydalherre, som støtter sin bror i en annen valgkrets som står opp mot PTI. PPP inngår allianse med Sunni Tehreek som hyllet drapet på deres partimedlem og Guvernør Salman Taseer. Slike bisarre allianser er å finne over hele landet og derfor vil ikke utfallet av valget samsvare med hvordan meningsmålingene er.

Utfallet er vanskelig å spå, men en ting er sikkert, PTI vil entre nasjonalforsamlingen som en tredje politisk faktor mot PPP og PML-N. Tradisjonelt har de siste to kjempet om mandater og allianser med regionale partier. Imidlertid vil mest sannsynlig ingen allianse få majoritet og PTI vil sitte med nøkkelen til hvem som kan få makt på nasjonalt nivå. Og selv om det er i landets interesse at alle tre former regjering sammen er ego og mistilliten altfor splittende.

Et trivielt innslag i årets valgkamp er at transvestitter endelig har fått stemmerett og i to valgdistrikt stiller transvestitter til valg. I et annet distrikt stiller Veeru Kohli, en hindu, tidligere slavearbeider til valg. Slike kandidater gir et lite glimt av håp om at bare demokratiet gis tid så vil forholdene bli tilrettelagt. Og Gud for et utholdende og tålmodig folk, en mosaikk av diversitet – kanskje landet også en dag kan bli enige om at dets identitet og styrke ligger i en sammensatt tilværelse og ikke en oppkonstruert ideologi som skaper divisjoner.

Om flysoner og fotsoldater

Da konflikten i Syria startet var det i de fleste medier krav om en flyforbudssone. Russland og Kina la ned veto fordi disse stormaktene følte seg forbigått i Libya. USA tenkte på egne budsjetter og Europa hadde nok med sine sparepakker. Dette hindret imidlertid ikke Frankrike fra å reagere raskt og effektivt på situasjonen i Mali. I grunnen indikerer dette en aversjon mot det å blande seg i en konflikt som involverer andre konflikter, rivaliseringer og parter, samtidig har manglende intervensjon nettopp utvidet dette til en regional konflikt.

Så, hele to år etter konfliktens start står det i Aftenposten at det er tid for militær intervensjon hvor det argumenteres for en flyforbudssone og at bakkestyrker bør unngås – vi står altså fortsatt der. Denne løsningen passet ved konfliktens start. Konflikten er vesentlig endret noe som også krever endrede løsninger.  Syrernes (eller muslimenes generelt) aversjon mot ikke-muslimer/vestlige militære styrker overvurderes, det samme gjøres konspirasjonsteorienes effekt når realitetene er rett foran en, sprengte og blodige. Syrere er også mennesker som vet hvem som skyter på dem og hva som beskytter dem. Mer om endrede løsninger senere, først hvorfor parametrene er endret;

Endrede forhold

Jo lenger tid det tar uten en stabil sentralmakt jo mer blir mennesker dratt inn i grupper som kan sikre dem trygghet. I Syria finner folk støtte i stammer og sekteriske tilhørighet. Selv om sekterisk/etnisk gruppering er overforenklet er det i en anarkistisk situasjon det mest naturlige samlingspunktet. Imidlertid blir religiøs lojalitet overvurdert i media, og etnisk/stamme/klasse-relasjoner undervurdert.

Alle væpnede syriske gruppers felles interesse er å kjempe mot regimet, men også å ivareta sine gruppeinteresser. Som eksempel er væpnede sunni-arabiske grupper, som nylig bosatte seg nordøst utsatt for motangrep fra sunni-kurdere som ble fordrevet fra området av regimet. Til tross for at begge bekjemper nettopp regimet. Når volden raser som mest oppstår det ergrelse som konverteres til hevnlyst. Vold mot tilfeldige blir rettferdiggjort gjennom den nye samfunnsordenens spilleregler. I en intervensjon med flyforbudssone vil et fall i regime dermed gi konflikter mellom væpnede grupper på grunn av ergrelsen, misnøyen og hevnlysten.

En annen faktor som ofte ignoreres er regimets mulighet til å kunne overleve tross flyforbudssonen. Syria i dag minner mye om Afghanistan mot slutten av 80-tallet etter Sovjets tilbaketrekking. Da ble også kommunistregimet til Najibullah Ahmadzai ansett for kun å vedvare en kort periode, særlig siden Sovjet sluttet med sin støtte. Dette skjedde ikke. Najibullah klarte nærmest å overvinne motstanden inntil en av hans nærmeste allierte byttet side. Verken Saddam, Milosevic eller Gaddafi falt fra makten gjennom flyforbudet, de måtte bekjempes fysisk (eller velges bort).

Videre består ikke regimet av Bashar al-Assad alene. Det er en klikk med venner, familie og allierte samt dem som bemanner landets institusjoner og byråkratiet. Hvis Bashar alene forsvinner er en dermed ikke kvitt problemet. Løsningen er heller ikke å erstatte hele regimet. For det er altfor kostbart og tar tid, noe som det verken er vilje for hos stormaktene, og tålmodighet for hos Syrerne.

Konflikten er i en fase hvor frontene er fastlåste og regimet også blitt en del av alawi muslimers påtvungne beskytter. Regimet må følgelig være en del av løsningen, så kommer utfordringen med å finne grensen på hvor stor andel av regimet som er tålelig å bringe med videre. Hvem som skal representere regimet i forhandlinger og hvordan redselen fra alawi muslimer bli imøtekommet, ved forhandling av regimeendring.

En tredje faktor, som har endret konflikten, er tilstedeværelsen av militante ekstremister, både lokale og globale. Disse er svært effektive med tanke på typen krigføring som gjøres. Deres aksjoner gir målrettede skader og er uforutsigbare. Grupperingene er høyst fanatiske og med på å skape en atmosfære av sekterisk konflikt. Allerede finnes eksempler der druze forretningsfolk og kristne kirkeoverhoder blir kidnappet, alawi-dominerte bydeler blir satt som mål og sjia muslimske helligdommer blir angrepet. Denne faktoren kan, i en overgangsfase skape økt spenning og øke faren for at det ikke blir nasjonal enighet, snarere at grupperinger holder på sine våpen for beskyttelse.

Fjerde faktor er den internasjonale deltagelsen og måten denne gjøres på. Muslimske land er som på alle andre felt også delt i Syria spørsmålet om Syria. Gulf-landene med Saudi Arabia og Qatar i spissen, driver intensivt for å støtte syrisk opposisjon, og spesielt Det Syriske Muslimske Brorskap, mens protester i Bahrain blir slått hardt ned på. Iran på sin side, sammen med Hizbollah og regionale sjiamilits støtter Assad – med våpen og våpenbærere. Den tyrkiske statsministeren nølte lenge før han innså konsekvensene av en flyktningsstorm, mens opposisjonen støtter Baath-regimet. Russland er tungt inne for å bevare sine investeringer og Kina ønsker å vise sin betydning.

Bleeding Syria av Tammam Azzam

Tilnærming

For å få til en overgangsfase trengs derfor en aksept for at kun den sentrale delen av regimet må bort og Russland og om mulig også Iran må inkluderes i prosessen. Begge land har investert stort i egne militære flåtebaser og infrastruktur og ønsker å sikre disse. Begge forstår at Assad ikke vil bestå og trenger en vei ut av denne konflikten – og ikke minst, begge kan fungere som kanal for tilnærming til enhver som erstatter Assad-klikken.

Flyforbud må komme, ikke bare over deler av landet, men overalt hvor regimet har militære baser og våpenanlegg. Opprørerne vil således klare å kjempe med fremgang mot regimets styrker, men her går imidlertid grensen. For å unngå sekterisk og regional konflikt, i etterspillet, er det behov for FN-ledede styrker. Følgelig vil en slik styrke fra blant annet Frankrike og Tyrkia i storbyene medføre at kamphandlinger må stoppe, hevnaksjoner må bortfalle og at sivile representanter får overta stafettpinnen. FN-styrker vil også fungere som en garantist for de forskjellige grupperingene som i en eller annen forstand vil være minoritet, om det være seg sunnier i alawi dominerte områder eller kristne i sunni dominerte områder.

Per i dag blir støtten som opprørerne får fra vestlige land marginal i forhold til hva Gulf-landene gir. Dette gir også ubalanse i styrkeforhold. Gulf-landene bevæpner kun utvalgte grupper. Opposisjonen må bevæpnes samlet under ett, samtidig må det kreves en samlet autoritet under sivile representanter. Dette kan kreves, og bli mottatt gledelig hvis en er direkte involvert, mannsterke og med midler – kun å bevokte luftrommet gir ikke denne tilgangen.

I en situasjon hvor flyforbudssonen er effektiv, motstanden godt bevæpnet, FN-styrker på bakken og regimet erstattet med forhandlingsvillige parter vil utfordringen komme fra militante islamistiske nettverk. Disse vil ikke bare være en utfordring for ikke-muslimske minoriteter, men for hele landets befolkning. Viktig her å forutse en konflikt med disse, for væpnede fanatiske grupper forsvinner ikke gjennom dialog, og deres krav er urimelige å bære for en levedyktig, demokratisk og sekulært Syria.

Håpet er at om to år så snakkes det i norske medier om Syria som den nye feriedestinasjonen. Ikke et land i konflikt hvor det fortsatt snakkes om flyforbudssoner og hvor disse blodige røde linjene går.

For a few lies more

Ostriches are portrayed as hiding their faces underground in order to avoid danger or challenge. That might not be true, but human being have this ability to ignore whatever may happening in the surroundings, just in order to preserve one’s own conviction. Denial surely is the first step when one faces challenge to ones opinions and they are likely to be the last things to change when all other factors for it being are changed.

The denial in this case is that the war on Pakistan’s western front is not ours. It is inevitable that we have to accept it as ours in order to resolve it. Yet the decade long Taliban led insurgency is portrayed as an American war, where Pakistan have no hand whatsoever in it.

Yes, it was American reaction which put a shift to security politics in the region following twin-towers attack. But USA was also part of the conflict in this region during the cold-war, from which it took a pause of a decade. While Pakistan, which was as much involved as all other actors, did not pause, it continued its interference in internal Afghan matters, and hence continued it being a foreign element trying to dictate who to rule Kabul. Pakistan thus has owned this war for far longer time than USA has done, both before the Soviet interference in Afghanistan and after their withdrawal.

Pakistan’s relations with Afghanistan have been thorny from the start. Afghans sees Pakistan as a continuance of British aggression and expansion, while Pakistan feels its territory being put into question by Pashtun nationalism. Attitude towards Soviet and communists became no better after it supported India during the wars of 65 and 71.

Afghan communists wanted to get rid of the power of Khans who governed local fiefs, delivering welfare to their people and loyalty to the powerful in Kabul. And as communists wanted land reforms, equal rights for women and state as the guarantee for welfare, they surely threatened the Khans. And as these reforms were put to place, the conservative classes rallied with Khans as they felt their traditional values being tarnished. So unwise was the speed of reforms that even Soviet told Kabul not to become alienated from its people. Moscow did not wish to have conflict in an area it knew was difficult to hold. But things would speed up and conflict became inevitable.

Now consider this, Pakistan engaged in a war based on presumption that its survival was at stake. It was a wrong premise, Soviet was not interested in opening a new war theatre, and its interference in Kabul was reluctant and only to assist communist regime already present there. But when lies are told, they are told for a purpose. And as soviet did what it was best at, being brutal against civilians, it also attacked Pakistan’s territory as the latter was a part of the war. Pakistan’s religious and conservative groupings alongside Army tops would use this to justify their interference in Afghanistan. This reaction does not exist when extremists do the same on Pakistani territory today.

Taliban are American/Indian/Israeli agents would some say. Taliban are falsely blamed for these attacks others would say. And the famous, had USA not been in this region, Taliban would not have reacted like they do. At least the last narrative accepts the brutality of Taliban and these militants. Yet Taliban’s violence and reaction is rationalized, while Soviet aggression was met with anger and demand for reaction.

This all ends up in the simple fact that Taliban and the so called Mujahedeen’s ideology is preferred and adored by certain political groupings in Pakistan. First and foremost because strategically they would ensure no Indian or Soviet influence in Afghanistan, and secondly, they share the same narrow-minded and militaristic understanding of how faith should be implemented on society. Foremost are Jamaat-e-Islami and Jamaat-e-Ulema Islam, two groups which enjoyed great relations with Taliban during their fight to power in mid-90s.

All else is simple camouflage. The outrage over Pakistan’s sovereignty being breached by drone attacks from these groupings is because Taliban is targeted, not because of civilian casualties. Drone attacks do breach sovereignty, they target civilians, and intelligence gathering is murky. It is condemnable, as is the attacks of militants on civilians. But the latter part is not a condemnable act for the said groups. And this points lies are served.

While principal stance is against both US drones and Taliban suicide attacks, and while it is important to respect others sovereignty in order to have one’s own being respected, there seems to be a unbalanced approach to this among these sections of society.

There was no talks of Afghanistan sovereignty, its people’s right to have be a part of decision making. Pakistan wanted Gulbuddin Hekmatyar in Kabul and used all form of pressure in order to strengthen his claim in 90s. This decade would ensure warlords as powerbrokers, supported by their ideological and strategic supporters. Pakistan would though switch sides to Taliban, portraying them as Afghan people’s legitimate representatives and support them to power.

At this point it is ironic when those who supported these meddling today worry for Pakistan’s sovereignty. And more ironic when only US are addressed regarding sovereignty, neither China, nor Saudi Arabian meddling is a talking issue. Hence it is evident that the worry for sovereignty is merely a lie, not a principal stance and only a strategic concern in order to use anti-Americanism to support their counterpart the Taliban. Symbolic examples are the outrage over Osama bin Laden’s assassination and the denial of Taliban attack on Malala Yousufzai and her two class fellows.

While at it, the hypocrisy is evident. When Taliban performed their dozens reported massacres in Afghanistan, Pakistani media was still, its political groupings silent and the image of a brave warrior saving Afghanistan were upheld. But when the recent racial and anti-Muslim violence erupted in Burma, these same groupings cried out and even wept some tears. Little attention is given to Hazara mass-graves, Christian burnet colonies, forced conversion of Hindus, mass persecution of Ahmadis and general dissent in freedom of faith, thought and speech.

Humanity becomes selective and used in propaganda in order to prove one worldview – in this case, that Islam is in danger, that Islam is in war with non-Muslims and that Muslims are persecuted en mass. Burma atrocities needs attention, Rohingiya minority suffers from a silent world and aggressive Buddhist-Burmese nationalism, yet grossing up casualties for the mere purpose of effect and using pictures from massacres from other events is unethical and damaging the cause. Lies are served to reach some goals, and no shame is attached if human beings suffer, because the goal mends the means.

It is evident, the war Pakistan fights on its western front was a creation of its own. Back then the civilians of Afghanistan took the brunt, now our civilians too have to suffer. In the end, when we (Establishment) will realize whose war it is, then it will be too late. You can be as much patriot and die-hard nationalist as you want, brag of your army, agencies and atomic power, if a nation cannot secure its political rallies equal means to contest elections, its citizens the safety to be different in faith and culture, to uphold the law equal for all, then there is only hollow Army parades.

Enough of these half-hearted selective operations against ‘bad’ Taliban while safeguarding the ‘good’ Taliban. At this point, Saudi Arabia crushes militants on its soil. India blames for links with militants in Kashmir, an issue we used to brag about in 90s and even Iran and China are complaining about terrorist networks and camps. This cannot go on for too long – debt ensures that financial independence is lost and insecure borders results in sovereignty put at stake. Then we can cry all we want of our borders being breached, but there will be no one to listen.